Helsehjelp på barns premisser

Kronikk publisert i Barnbladet (svenske barnesykepleieres magasin)

Barn er ikke bare pasienter i liten størrelse. De er noe helt for seg selv. Derfor trengs fagfolk som ser og forstår barns helt egne behov, for å ivareta barns rett til helse.

Vi kan løse stadig mer og redde stadig flere gjennom medisinske framskritt. Men det betyr også at stadig flere for tidlig fødte og alvorlig syke barn overlever og vokser opp med mer komplekse tilstander og behov for langvarig helsehjelp og oppfølging. Om lag en av ti barn har minst en funksjonsnedsettelse og også barn rammes av alvorlig sykdom. Å ta vare på disse krever innsikt og forståelsen av at barn er noe helt unikt og eget. Skal vi ta vare på disse barna på best mulig måte, trenger vi fagpersoner som har denne kompetansen.

Barn er ikke små voksne

Det er en enorm bredde i pasientgrunnlaget til barnesykepleierne. Fra de aller minste premature barna til de store 18-åringene. Tilnærmingen og sykepleien til et prematurt barn, en toåring, en tiåring og en 18-åring er ekstremt forskjellig. Barn er ikke voksne i liten størrelse. Barns fysiologi og sykdomsforløp er annerledes enn hos voksne, kan fremstå mer diffuse og være krevende å forstå. For eksempel er rask pust og puls tidlige tegn på respirasjonssvikt. Jo yngre barnet er, jo raskere kan barnet bli alvorlig sykt. Små kropper har små oksygenlagre å ta av. Når kroppen blir utslitt, går respirasjonen og pulsen ned. Om man ikke har kompetanse og trening i å observere dette, kan man tro at barnet er på bedringens vei, mens det i realiteten er det motsatte som er tilfelle. Barn tåler også dårligere å bli dehydrert enn voksne, og går raskere i sjokktilstander. Dette kan være livstruende. Barn som er syke trenger at det er fagfolk på jobb som har kompetansen til å se tidlige tegn på en slik utvikling hos de minste pasientene.

Barn er i kontinuerlig vekst og utvikling

Barn er i rask og kontinuerlig vekst og utvikling, både fysisk, sosialt og mentalt. Sykdom kan forstyrre denne utviklingen. Både helsehjelpen og kommunikasjon med barn og unge, må tilpasses alder, utvikling, kunnskap og vekst. Man må vite hva som er normalt for å fange opp avvik og sykdom.

Barn er prisgitt at voksne rundt dem forstår og ivaretar deres behov da de ikke alltid kan kommunisere behovene sine. De er samtidig gjerne mestere i å avlede seg selv, for eksempel når de har smerter. Derfor er det ikke alltid lett å fange opp at barn har vondt. Barnesykepleierne er ekstra gode på å tolke barns signaler og uttrykk for smerte, og er på mange måter barnas talerør når de ikke har en egen stemme.

Å skape trygghet når livet er utrygt

Det handler om å forstå at sykehus i seg selv kan være skremmende og bruke tid til å trygge en liten pasient. Å skjønne at også barn har behov for å vite hva som skal foregå. Det kan være å vise fram rom og utstyr på forhånd eller å vise undersøkelsen på en bamse. Barnesykepleieren har ordene som forklarer treåringen at det er nødvendig å sette en sprøyte. Barnesykepleieren vet hvordan en møter 10-åringen som har fått kreftdiagnose og barnesykepleierne evner å få innpass hos 16-åringen som ikke følger opp insulinbehandlingen sin. Å kommunisere med, informere og forberede barn og ungdom på hva de skal igjennom på en måte som gjør at de forstår, ligger i faget.

Og så handler det om forståelsen for at barnet er mye mer enn en pasient, det er først og fremst et barn. Med alt som følger med av barnets begeistring for tull og tøys, mye fantasi og ønske om å leke. Dette vet barnesykepleierne: Dukker det opp muligheter for å tøyse eller leke, skal den brukes.

Vansker med å rydde i tanker og å finne ord, kan også påvirke barns helse. I Norge anslår barneleger og helsesykepleiere at så mange som en av tre barn som oppsøker lege har såkalte funksjonelle plager. Det er for eksempel magesmerter eller hodepine, uten at det finnes noen fysiske forklaringer. Barnesykepleiere forteller om barn som kommer på akuttmottaket med så vondt at de skriker og om barn som er så skjøre at de må oppholde seg i et mørke uten noe som forstyrrer. Men ingen blodprøver eller røntgenbilder kan gi svar. Isteden finnes kanskje svarene i mobbing på skolen eller konflikter hjemme. Men også smerter skapet av livet skal møtes på en klok måte av helsearbeidere.

Rett til å bli hørt

Barnekonvensjonen gir barn rett til god helse. Det handler om samfunnet vårt. Om vi gir barn omgivelser som er helsefremmende, med aktivitet og sunn mat, eller det motsatte, med fast food, mye skjerm og mye reklame for ting som er negativt for helsen, påvirker barns helse. Om barn opplever trygghet og mestring - eller ikke, påvirker. Forskjeller i samfunnet og muligheten til å ta gode helsevalg, påvirker også barns mulighet til å ha en god helse. Men retten til god helse handler også om å ha et helsevesen som ser barn, kan barn og som gir helsehjelp på barns premisser. Barnesykepleiere har en viktig nøkkelrolle her.

Barnekonvensjonen gir også en annen viktig rett som påvirker barn på sykehus, nemlig retten til å bli hørt. Å få informasjon og få si sin mening er en del av dette. Å ta hensyn til barnets meninger er ikke alltid lett i en sykehussetting, og jo yngre barnet er, jo vanskeligere kan det være. De færreste to- åringer er enige i at de skal stikkes med sprøyte. De fleste vil uttrykke sin mening gjennom å protestere høylytt. Barn må ofte gå igjennom undersøkelser og behandling de tydelig motsetter seg. Barnesykepleiere har en viktig rolle i å ivareta barnas rett til medbestemmelse, for selv om undersøkelsen må gjennomføres, er det alltid noe i situasjonen som barnet kan være med på å bestemme.

Noen sykehus i Norge har også innført stoppskilt. Barnet får utdelt et skilt det kan vise fram om det som pågår av undersøkelser eller behandling blir for mye. Når skiltet løftes, skal alt stoppe helt opp. Om samtale med barnet gjør at det er greit å fortsette, kan det skje. Hvis barnet fortsetter å si nei, er beskjeden til helsepersonellet klar: Da må dere utsette og finne en annen måte å gjøre dette på. Slik får barnet makt i en situasjon hvor det er veldig lett å kjenne seg maktesløs.

Barnesykepleiere har barnets beste som en grunnleggende verdi i sitt arbeid og står opp for dette prinsippet i beslutninger som berører barna.

En viktig jobb

For oss som jobber for barns rettigheter, er vi takknemlige for at det finnes sykepleiere som er der spesielt for barna våre. Det er en krevende og viktig jobb. Dere er der når et liv begynner for tidlig, før kroppen er klar. Dere møter nye liv som kun får en kort stund her på jorda, noen timer eller dager. Dere møter det brutale, når klatring og lek blir byttet ut med en sykeseng og når en kropp som har kjempet mot sykdom i lang tid ikke orker mer. Dere møter barn som har funksjonsnedsettelser eller skal leve hele livet sitt med sykdom. Dere møter barn som er utsatt for omsorgssvikt. Dere møter barn med smerte og dere møter fortvilte familier. Dere møter sorg.

Men dere får også være der når det går bra. Dere er der og får gleden av å ønske et nytt, friskt barn velkommen til livet. Dere er der når frykt blir til håp, så til lettelse og til glede.

Når familien tar med seg en liten bylt som mot alle odds får lov til å få et helt liv som venter.

Når noen drar fra sykehuset, for å aldri mer komme tilbake, fordi de skal være vanlige barn igjen, som blir vanlige ungdom og til voksne der sykdom og sykehus bare er et kapitel i en lang historie med levd liv.

Takk for den viktige jobben dere gjør.