Koronahistorien må ikke pyntes på

Debattinnlegg publisert i VG mars 2023

I VG 22. mars kunne vi lese at svensk statistikk viser at dødeligheten i Norge og Sverige var tilnærmet lik i pandemiårene sett under ett, dette til tross for at Norge og Sverige hadde ulik tilnærming til tiltak som rammet barn og unges skolegang og fritidsaktiviteter. Selv om dødstall alene ikke er svaret på alt, er dette viktig kunnskap for Norge når blant annet Koronautvalget nå skal vurdere om tiltak knyttet til skole og fritidsaktiviteter hadde en god balanse mellom effekt og bivirkning.

Da pandemien rammet manglet vi en del kunnskap om effekten av ulike tiltak. Nå vet vi mer. For å få relevant kunnskap til neste eventuelle pandemi, er det avgjørende å evaluere om tiltakene som rammet barn og unge hadde ønsket effekt. Her er kunnskapen fra Sverige viktig å ta med seg. Dette er viktig for at vi i fremtiden skal kunne gjøre gode forholdsmessighetsvurderinger, hvor kunnskap om effekten av et tiltak veies opp mot de negative konsekvensene av tiltaket. Men da må vi forholde oss til harde fakta og ikke «pynte på» historien om hvilke tiltak som rammet barn og unge i Norge i denne perioden.

I debatt om saken i NRK Dagsnytt 18 synes assisterende direktør i Helsedirektoratet, Espen Nakstad, å nedtone ulikheten i tiltakene mellom Norge og Sverige. Det synes jeg er uheldig. Koronakommisjonen konkluderte som kjent med at Norge ikke klarte å beskytte barn og unge slik målsettingen var. Det er en grunn til denne konklusjonen.

Så hva er de harde fakta? Det ble gjort store begrensninger i elevers skolegang fra mars 2020 til januar 2022. Alle norske skoler og barnehager ble stengt fra 12. mars 2020 til det skjedde en gradvis gjenåpning i løpet av april og mai. Etter dette ble det innført en trafikklysmodell som medførte periodevis utstrakt bruk av hjemmeundervisning og uforutsigbarhet for elever i både videregående- og barne- og ungdomsskole. Eksempelvis var en fjerdedel av videregående skoler helt eller delvis stengt våren 2021. For Oslo var tallet over 60 prosent. Så sent som i desember 2021 ble det besluttet rødt nivå på alle videregående skoler i hele landet. Pressen reagerte heldigvis da med at nå måtte det bli slutt på skolestenging som virkemiddel.

Koronakommisjonens andre rapport trekker frem at den lange perioden med uro i skoletilbudet ganske entydig peker på at mange elever har tapt både faglig og sosial læring, og at tapet er størst for de elevene med behov for tilrettelegging.

Når vi i tillegg legger til at det var langvarige og store restriksjoner i muligheten barn og unge hadde til fritidsaktiviteter, og at støttetjenester som for eksempel skolehelsetjenesten ble omdisponert til andre oppgaver, så var den totale byrden som ble påført barn og unge stor. Deres livsutfoldelse ble vesentlig begrenset gjennom en viktig livsfase.

I Sverige ble barne- og ungdomsskoler aldri fysisk stengt. Kun videregående skoler ble stengt en kort periode, og det ble ikke lagt begrensninger på barns tilgang til fritidsaktiviteter. Sverige hadde i tillegg andre karanteregler for barn, noe som gjorde at de blant annet kunne gå på skolen ved sykdom i familien.

Langtidsvirkningene av tiltakene som rammet barn og unge vet vi ikke sikkert ennå. Det vi vet, og som er godt dokument av Koronakommisjonen, er at barn og unge bar en uforholdsmessig stor byrde av tiltakene og at tiltakene rammet hardest de som hadde det vanskeligst fra før.

Jeg er opptatt av at vi lærer av de mulige feilene vi gjorde i håndteringen av pandemien, og sikrer at vi unngår disse i fremtiden. Det krever en åpen og ærlig dialog rundt hva vi kan lære av både vårt eget, og andre lands håndtering.

Inga Bejer Engh, barneombod