Barnas tiår

Ved inngangen til et nytt decennium er det grunn til å være optimistisk med tanke på dagens og fremtidens barndom. Verden er i stadig forandring, og de som hele tiden tilpasser seg best, er de yngste blant oss. Likevel, vi lærer mer av å se på det som forener dagens oppvekst med tidligere tiders barndom, enn å stirre oss blinde på det som skiller.

De eldre har fasiten
Vi kan bruke mørketiden til å oppsøke mennesker som kan opplyse oss. Overalt i verden sitter eldre mennesker med fasiten på hva som gir et godt liv og hva som gjør livet vanskelig. De eldre i samfunnet vårt kunne ha vist oss hva som holder seg konstant over tid, om de evige sannheter om barndommen.

Noen eldre kan fortelle om barndommer med overgrep, alkoholmisbruk, svik, vold og uforutsigbarhet, og vi ser at dette er de samme historiene som dagens krenkede og forsømte ungdommer forteller. Skrantende selvfølelse og sviktende livsmot har nær sammenheng med svik i barndommen. Noen av de eldre med en krenket barndom har heldigvis også en annen erfaring som vi kan lære av, nemlig kunnskapen om hvordan en kan løse barndommens floker. En miserabel barndom trenger ikke gi et ødelagt voksenliv.

En kan bli forundret over livsgleden som noen voksne oppviser til tross for deres strevsomme år som barn. Likevel, vi kommer ikke unna at livet har vært, er og alltid vil være sterkt preget av opplevelser i barndommen.

Barnekonvensjonen
Beretningene om generasjoner og evige verdier kan du også finne igjen i forskning og fagstoff om barn, faglig kunnskap som mer og mer blir tilgjengelig for alle. Vi vet derfor i dag mye mer om hva som gir en god barndom enn det vi gjorde tidligere, og vi er bedre på å bidra til at barn har det bra. De universelle sannhetene om barndommen er at barn skal vokse opp i trygge og utviklende omgivelser enten barnet vokser opp hos egne foreldre eller andre steder.

Barn er likverdige borgere, de har rett til beskyttelse og deltakelse og de har rett til tilgang til samfunnets tjenester og goder. Barnas rettigheter er befestet i FNs barnekonvensjon. Dette regelverket har etablert egne standarder for hvordan det skal være å være barn, med en tydelig vekt på at det er voksensamfunnet som har ansvar for at barn har det bra.

FNs barnekonvensjon er ratifisert av nesten alle land i verden, og den er tatt inn i noen lands lovverk, blant annet her i Norge. Barns rettigheter er ikke bare regelfestet fordi barn er likeverdige voksne, men også fordi barn er mer sårbare enn oss. Det er et sørgelig faktum at de fleste belastninger som påføres barn er regissert av voksne. Da blir det også et voksenansvar å rydde opp etterpå.

Ulike standarder for barn og voksne
Barneombudet må hele tiden hevde de barn og unges selvfølgelige rett til å være en del av samfunnet de lever i. Det er ingen gode grunner til å tilby barn de dårligste transportmidler eller dårligere arbeidsmiljø enn det vi voksne har krav på. Det er heller ingen grunn til å ikke spørre dem til råds.

Barn og ungdom som blir involvert og tatt på alvor utvikler den fellesskapsfølelsen som er så uendelig viktig for at vi skal fungere sammen som samfunn. Barn og unge forstår intuitivt at med deltakelse og reell innflytelse følger også ansvar for samfunnet de er en del av.

Til tross for at vi vet mer om barns beste i dag enn noen gang tidligere, kan vi fremdeles se at det gjelder en annen standard for barn enn for voksne. I Norge har det i flere hundre år vært anerkjent at det er galt å utsette voksne for vold.

Fremdeles er det et godt stykke igjen før det er generelt godtatt at barn ikke skal utsettes for fysisk maktmisbruk fra voksne. Tusenvis av barn må daglig oppleve at voksne hevder sin misforståtte rett til å lugge, klype, dytte og slå.

Sikkerhetsnettet
Når familien får trøbbel med sitt indre liv, har vi i Norge et sikkerhetsnett som skal fange opp barna i vanskeligheter. Velferdssamfunnet har tilgang til hjelp for barn som trenger noe ekstra. Alle som møter barn må vite at de kan ha en viktig rolle i å se og hjelpe barn som er i vanskeligheter.

Den stadige demonteringen av storfamilien de siste hundre årene har i stor grad skjedd uten at vi har erstattet storfamilien med noe annet. Bestemor og bestefar bor ikke rett på andre siden av tunet lenger. Vi er overlatt til å ha nærsamfunnet som storfamilie.

Små kommuner, små fagmiljøer
Når vi bruker samfunnets mekanismer for å regulere familienes indre liv, gjelder det å ha god fagkompetanse og robuste, profesjonelle systemer. Gjennomsnittlig befolkning i en norsk kommune er på drøye ti tusen mennesker. Svært mange kommuner er på bare noen få tusen innbyggere, og noen har så få som noen hundre.

En kommune med svært få innbyggere har små fagmiljøer og lite fleksibilitet å tilby sine ansatte. Særlig barn som er i behov av barneverntjenester lider under dette. I mer enn femti av våre minste kommuner jobber én enslig fagperson i deltidsstilling i barnevernet. Det blir vanskelig å ivareta habilitet og profesjonalitet under så små forhold.

Ved inngangen av 2010 vil jeg derfor flagge diskusjonen om kommunestruktur og tjenesteytelser som en diskusjon som blir særlig aktuell for barn og unge.

Barn på bygda
Den norske folkesjela er på mange måter tuftet på den mektige naturen og de levende bygdene. Vi har vært flinke til å utnytte dette karrige landet. Likevel flytter stadig færre utflyttede ungdommer hjem til sin bygda når de en gang skal etablere seg med egen familie. Hør her, kommunepolitikere: Fremtiden til bygdene ligger i gode opplevelser for barn og ungdom i dag.

Hele voksenlivet oppsøker vi opplevelser og gjøremål som minner om de gode opplevelsene vi hadde da vi var små. Det er de gode opplevelsene fra barndommen og ungdommen som gjør at en ung voksen vender tilbake til sin barndoms fjordarm.

Ingen vil tilbake til et hjemsted som vekker minner om tomhet, svik og meningsløshet. Som voksen vil en vende tilbake til en hjemby som vekker til live minner om glede og livsutfoldelse, trygghet og overskudd. Dette forteller hvor viktig det er å prioritere dagens unge når fremtiden skal sikres.

Barndommen i fremtiden
Fremtidens klode har kanskje vært gjennom noen kriser som har tvunget menneskeheten til å gjøre noen valg. Det er når livsvilkårene snører seg til at en virkelig kan kjenne på hva om er viktig og hvem som er viktig i livet.

Det er kanskje slike prøvelser vi som mennesker må settes på for at vi endelig skal innse at barna i samfunnet er vår eneste egentlige kapital, og at investeringen i våre etterkommere er det eneste som kan gi oss reell avkastning.

Oppdatert: 05.01.2010 16:07