Vanlige reaksjoner på dramatiske hendelser

Tidligere ble det antatt at barn på grunn av sin ufullstendige kognitive og emosjonelle utvikling i liten grad ble påvirket av dramatiske hendelser. Årsaken til denne holdningen var at en i liten grad spurte barna selv hva de følte og heller baserte seg på informasjon fra foreldre og lærere som av ulike grunner ofte undervurderte barnas symptomer. Forskning har imidlertid vist at barn i likhet med voksne kan reagere med posttraumatiske stressreaksjoner når de eksponeres for overveldende, kritiske hendelser. For flesteparten som rammes av dramatiske belastninger, vil de akutte og urovekkende symptomene være tilstede i en 48-timers periode for deretter å avta. Etterreaksjoner er altså naturlige. Det er viktig at kriserammede barn får informasjon om dette, slik at de ikke blir unødig engstelige når dramatiske følelsene river og sliter i dem. Først når posttraumatiske stressreaksjoner har vedvart i intensitet over tid, kan det snakkes om en unormal tilstand som kan tilfredsstille diagnostiske krav til enten akutt stresslidelse eller posttraumatisk stresslidelse. De umiddelbare reaksjonene og ettervirkningene som kort skisseres nedenfor omtales mer utførlig i Dyregrovs bok Barn og traumer - en håndbok for foreldre og hjelpere.

Umiddelbare fysiologiske og psykologiske reaksjoner:
Vårt nervesystem er fra naturens side utviklet for å beskytte oss mot fare. Ved opplevde trusler aktiveres umiddelbart kroppens stressresponssystemer som maksimaliserer vår sannsynlighet for å overleve. Følgende fysiologiske reaksjoner iverksettes uavhengig av vår bevissthet og varierer i intensitet etter trusselens natur:

• Produksjon av adrenalin og noradrenalin mobiliserer kroppen til kamp eller flukt gjennom økt muskelstyrke og raskere reaksjonsevne.
• Økt omsetning av endorfiner, som har en dempende effekt, gjør det mulig for personen å undertrykke eventuell smerte og heller benytte sine ressurser til å håndtere den farlige situasjonen.
• Dersom hjernen avgjør at det verken er tid eller styrke til kamp eller flukt, fremkalles heller en fastfrysningsreaksjon.

En tilsvarende mobilisering skjer på det mentale plan:

• Tidligere erfaringer som kan nyttiggjøres for å håndtere situasjonen, blir lett tilgjengelig for vurdering.
• Fokusert oppmerksomhet gjør at visse deler av hendelsen ikke blir tatt inn, bearbeidet og husket, mens andre ting brenner seg fast i hukommelsen med stor intensitet.
• Kombinasjon av skjerpet sanseinntak og fokusert oppmerksomhet kan skape såkalt superhukommelse. Dette innebærer at sanseinntrykk under hendelsesforløpet huskes svært sterkt i etterkant.
• Hjernen blir i stand til å bearbeide store mengder informasjon på kort tid. Tiden som passerer kan derfor oppleves mye lengre enn den reelt sett er. Dersom påkjenningene strekker seg over en lang periode, kan imidlertid tiden subjektivt oppleves å stå stille.
  

Ettervirkninger
Den instinktive fysiske og psykiske mobiliseringen kan vedvare etter at den dramatiske hendelsen er over. Alarmreaksjonene, som i utgangspunktet har en beskyttelses- og aktiveringsfunksjon i farlige situasjoner, kan i stedet bli et problem og en kilde til lidelse. Den fysiologiske aktiveringen bidrar til å opprettholde en tilstand av konstant beredskap. Dette kan medføre en rekke ubehagelige eller energitappende reaksjoner. Ettervirkninger er også et uttrykk for at vårt mentale system trenger tid til å bearbeide den dramatiske hendelsen, slik at den gradvis kan integreres i de tankemessige skjemaene vi benytter for å forstå verden og andre mennesker. Mennesker reagerer forskjellig, og det er derfor viktig å ha respekt for hverandres reaksjonsmønstre. Følgende reaksjoner er vanlige i etterkant av overveldende, dramatiske hendelser:

• Påtrengende tanker og minner
• Følelsesmessige reaksjoner som angst, frykt, skyldfølelse, sinne, tristhet og sorg
• Høynet sensitivitet for og fokus på alt som forbindes med fare
• Økt skvettenhet
• Separasjonsangst hos barn i alle aldergrupper, også hos tenåringer
• Konsentrasjons- og hukommelsesvansker
• Søvnvansker og mareritt
• Irritabilitet og aggresjonsutbrudd
• Kroppslige plager som magesmerter, kvalme, muskelverk, svimmelhet og hodepine
• Menings- og verdiendringer
• Fragmenterte erindringer og feiloppfatninger knyttet til den dramatiske hendelsen
• Unngåelsesatferd
• Regresjon til tidligere utviklingstrinn
• Traumatisert lek der den dramatiske hendelsen stadig gjenspilles
• Vansker i sosial kontakt

Følgende faktorer vil innvirke på barnets umiddelbare fortolkning og håndtering av situasjonen samt uvikling av eventuelle etterreaksjoner:

• Hendelsens natur
• Barnets og omsorgspersoners umiddelbare respons på den dramatiske hendelsen
• Tidligere livserfaringer
• Kjønn
• Alder og utviklingsnivå
• Kognitiv kompetanse
• Personlighetsstruktur og indre ressurser
• Barnets mentale helse
• Foreldres helsetilstand
• Emosjonell støtte fra familie, lærere og venner

<< Tilbake til fakta om barn i sorg og kriser

Oppdatert: 22.09.2008 13:50