Hvordan prate med barn om kriser av ulik alvorlighetsgrad?

Det er ikke skadelig for barn å prate, men det kan være utfordrende for voksne å skulle besvare store spørsmål om liv og død. Dessuten kan det være vanskelig for foreldre, lærere og andre hjelpere å fullt ut ta innover seg barns lidelse. Dersom en i tillegg blir konfrontert med egen dødsangst eller ubearbeidede dramatiske opplevelser fra fortiden, kan det være fristende å styre unna vanskelige samtaler om det verste. Barn er sensitive med hensyn til reaksjoner hos nære voksenpersoner og vil ofte avstå fra å prate om kritiske hendelser og opplevelser for å skåne dem. De mister dermed verdifull emosjonell støtte som kan bidra til å redusere ettervirkninger og heve deres mestringsevne.

Ord og begreper er fornuftens fremste verktøy. Det er krevende å finne frem til kreative voksenforklaringer ikledd en språkdrakt barn kan forstå. Nedenfor presenteres generelle råd og konkrete, språkbaserte redskap som kan nyttiggjøres i møte med barn i alle aldre. For mer utførlig informasjon kan du lese bøkene Kan vi snakke med barn om alt? og Krisepedagogikk skrevet av Magne Raundalen og Jon-Håkon Schultz.

Generelle råd:

• Små barn stiller store spørsmål. Dersom du blir fullstendig overrumplet - kjøp deg tid! Fortell barnet at dette er et viktig spørsmål som dere skal prate om veldig snart, men at du har behov for å tenke litt først fordi du synes at det fortjener en god forklaring.
• Vær lydhør overfor barna, svar på det de spør om, men påfør dem ikke belastninger som enda ikke har nådd deres ører. Dette forutsetter en proaktiv holdning der vi undersøker hva barna har fått med seg av skremmende nyheter. Du kan spørre om hva barnet tenker på når noen snakker om nyhetene. Du kan også spørre mer direkte om barnet noen ganger blir engstelig og tenker mye på det som har vært i nyhetene. Understrek at dersom barnet lurer på noe, så er det bare å spørre og du vil svare så godt det lar seg gjøre.
• Finn balansen mellom aktivitet og tilbakeholdenhet. Vær ikke underaktiv slik at samtalen dør ut, men vær heller ikke overaktiv slik at barnets oppmerksomhet slukner.
• Barn ønsker og fortjener vår beste voksenversjon i et språk de kan begripe, ikke en barneversjon der krisen forenkles til det ugjenkjennelige.
• I etterkant av kritiske hendelser som får stor mediedekning, legges det som oftest ut forklaringer skrevet av erfarne fagpersoner på nettet. Disse er ikke ment som fasiter hva form og innhold angår, men kan gi deg ideer til hvordan du ønsker å formidle informasjon til dine barn.
• Ta ikke initiativ til samtaler om vanskelige tema rett før sengetid. Sørg gjerne også for å planlegge når samtalen skal finne sted, slik at du unngår forstyrrelser og avbrudd.
• Dersom du kommer i fare for å si noe dumt, er ikke dette verdens undergang. Er du i kontinuerlig dialog med barnet, kan feiltrinn rettes opp og uttalelser korrigeres og justeres underveis. Det viktigste er å være en tilstedeværende, empatisk voksenperson med respekt for barnets opplevelser og forstand.
• Fortell alltid sannheten om hendelser som rammer barn direkte, slik at barna ikke opplever at versjonen utvides og fakta gradvis forverres ettersom tiden går. Dersom informasjon hemmeligholdes, vil mange hendelser og reaksjoner i familien fremstå som uforståelige for barn. Når de omsider får vite den fulle og hele sannhet, vil det dessuten oppstå en troverdighetskløft mellom barn og voksne.
• Barna som opplever dramatiske belastninger, eksempelvis at mor eller far må i fengsel, bør oppfordres til å kun prate med utvalgte voksne som har kjennskap til situasjonen. På denne måten beskyttes de mot invaderende utspørring fra nysgjerrige jevnaldrende og andre voksne.

Velegnede metaforer:
Når vi forbereder forklaringer, er det viktig å ta hensyn til barnets utviklingstrinn og kognitive kompetanse. Begrepene som gjengis her, har imidlertid vist seg å være gode redskap i møte med førskolebarn så vel som ungdomsskoleelever.

• Tankesykdommer. Når personer åpenbart ikke er psykisk friske, kan vi si at de har tankesykdommer. Denne forklaringsmodellen kan anvendes når mennesker har begått forferdelige, irrasjonelle og uforståelige handlinger. Tankene kan bli syke og visne fordi de ikke får nok lys og varme (selvmord). Tankene kan bli så sinte at det skjer en eksplosjon i hodet, slik at de friske tankene fullstendig mister kontrollen (familiedrap). Tankene kan bli syke fordi ledningene i hjernen er feilkoblet (vold, seksuelle overgrep). For å unngå at barn i etterkant bebreider seg selv for hendelsen, bør en presisere at ingen med tankesykdommer kan få hjelp av barn. De må få hjelp av leger og psykologer som kan mye om tankesykdommer.
• Feiltanker og hjernens ryddemaskin. Alle mennesker har feiltanker, men de har også en ryddemaskin. Når vi tenker veldig feil eller har lyst til å gjøre gale ting, advarer ryddemaskinen vi har i tankene oss ved å si: Feil! eller Ikke lov! eller Politiet kommer! Dermed ryddes dumme tanker vekk, og vi unnlater å gjøre gale ting. Hvis mennesker blir veldig syke, kan ryddemaskinen slutte å fungere. Tankesykdommer kan trykke på stoppknappen, slik at ryddemaskinen slutter å virke. Når mennesker gjør forferdelige ting, har tankene deres blitt så syke at de har bestemt seg for å skru av ryddemaskinen.
• Hjernens bremser. Det er normalt at hat-tanker og raseri kan fylle hjernen i korte øyeblikk. Hjernen har innebygde bremser som stopper slike tanker og følelser. Det vil si at vi kan tenke det verste, men vi gjør det aldri. Tankesykdommer utvikles når de syke tankene tar over fordi ryddemaskinen forsvinner og bremsene ikke virker. Dette hender ytterst sjelden - faktisk så sjelden at vi snakker og skriver forferdelig mye om det når det først skjer.
• Snakkemedisin. Denne betegnelsen kan brukes når vi skal motivere barn til å prate om det verste. Snakkemedisin ligner på vanlig medisin som smaker vondt og fører til ubehag når man tar den. Vi tar likevel vond medisin fordi vi har et ønske om å bli friskere etterpå. Det å sette ord på vonde følelser og minner oppleves ubehagelig, men kan på sikt føre til at livet blir lettere å leve.

<< Tilbake til fakta om barn i sorg og kriser

Oppdatert: 22.09.2008 13:51