Barneombudsordningen

Barneombudet fylte 25år i 2006. Her kan du lese mer om hvordan det startet og hvordan det fungerer:

Barneombudskontorer er i dag etablert i mange land over hele verden, men det var her i Norge at det hele begynte.

Idégrunnlag og historikk
Allerede i 1969 lanserte professor dr. juris Anders Bratholm i boken «Umyndige personer» tanken om et Barneombud i Norge. Begrunnelsen for et ombud for barn var at barn utgjør en stor, men svak gruppe, uten noen organisasjon eller annet effektivt talerør bak seg, slik de fleste andre grupper har. Konklusjonen var at barn og unge har et behov for et offentlig ombud som kan tale deres sak (Bratholm 1991).

Bratholm var aktiv i debatten senere i syttiårene også, blant annet gjennom en leder «Barneombud og offensivt barnevern» i Lov og rett 1975 (s.49-50). I forskjellige sammenhenger i samfunnsdebatten i syttiårene, også i den politiske debatten, var det en sterk fokusering på barns situasjon. Barns rettigheter i et moderne samfunn var ett aktuelt tema.

På Arbeiderpartiets kvinnekonferanse i 1975 ble det fattet et vedtak om å arbeide for et Barneombud i Norge. På landskvinnekonferansen gikk man inn for at det ble opprettet et barneombudsembete med blant annet følgende oppgaver:

«Å gi informasjon om barns rettsstilling, å fremme barns interesser og rettigheter, å løse rettstvister angående barn, å styrke barns rettssikkerhet i hjem og institusjoner, å sikre og fremme barns interesser ved planlegging av bomiljøer og boligområder, å fremme samarbeid, likeverd og respekt mellom barn og andre aldersgrupper, uansett kjønn eller andre ulikheter samt å tjene som offentlig appellinstans ved mistanke om barnemishandling» («Barnas plass i dagens samfunn», side 7 og 8 i Handlingsprogram for DNA).

Dette forslaget var inspirert av det svenske Redd Barnas ombud. Samme år ble Barnelovuvalget nedsatt. Leder av utvalget ble Frederik Beichmann.

Mandat, organisering og oppgaver
Barneombudet er et uavhengig, selvstendig og partipolitisk nøytralt organ, og sorterer formelt under Barne- og likestillingsdepartementet. Verken Storting eller Regjering har instruksjonsmyndighet over Barneombudet. Barneombudets kontor er tverrfaglig sammensatt, og har i dag 12,5 stillinger.

Barneombudet oppnevnes i statsråd, for fire år ad gangen. En person kan ikke sitte lengre i stillingen enn åtte år. Det første barneombudet, Målfrid Grude Flekkøy, fungerte fra 1981 til 1989, og det andre barneombudet, Trond-Viggo Torgersen, fungerte fra 1989 til 1995. Trond Waage fungerte fra april 1996 til mars 2004. Nåværende barneombud Reidar Hjermann tiltrådte april 2004.

Ifølge lov om barneombud (6. mars 1981 nr. 5) er Barneombudets hovedoppgave å fremme barns interesser i samfunnet og følge med i utviklingen av barns oppvekstvilkår. Ombudet skal særlig av eget tiltak eller som høringsinstans ivareta barns interesser i samband med planlegging og utredning på alle felter.

Videre skal ombudet følge med i at lovgivning til vern om barns interesser blir fulgt, og foreslå tiltak som kan styrke barns rettssikkerhet. Ombudet skal også fremme forslag til tiltak som kan løse eller forebygge konflikter mellom barn og samfunn, samt følge med i at det gis tilstrekkelig informasjon til det offentlige og private om barns rettigheter og tiltak de har behov for.

Gjennom lovendring våren 1998 fikk Barneombudet et klart mandat for å følge med i at norsk rett og forvaltningspraksis samsvarer med de forpliktelser Norge har etter FNs konvensjon om barnets rettigheter. Denne konvensjonen ble norsk lov i 2003.

Ikke forvaltningsansvar
Likestillingsombudet og Forbrukerombudet har et faglig avgrenset område, med forvaltningsansvar knyttet direkte til en bestemt eller noen bestemte lover. Barneombudet forvalter derimot ingen bestemt lov, men har ansvar for hele det "barnefaglige feltet". Dette berører alle departementer og de fleste profesjoner, og er slik sett like komplisert og sammensatt som det "voksenfaglige feltet".

Barneombudet kan virke av eget tiltak eller etter henvendelser fra andre. Ombudet avgjør selv om en henvendelse gir tilstrekkelig grunn til behandling. Barneombudet har rett til å uttale seg om forhold som går inn under arbeidsområdet. Ombudet bestemmer selv hvem uttalelsen skal rettes til.

Barneombudet skal ha fri adgang til alle offentlige og private institusjoner for barn. Offentlige myndigheter og offentlige og private institusjoner for barn skal uten hinder av taushetsplikt gi Barneombudet de opplysninger som trengs for å utføre ombudets oppgaver etter loven.

Opplysninger som Barneombudet trenger for å kunne følge med i at lovgivning til vern om barns interesser blir fulgt, kan uten hinder av taushetsplikt også kreves fra andre.

Barneombudet har ikke myndighet til å avgjøre saker eller omstøte vedtak i forvaltningen. Barneombudet kan ikke behandle henvendelser om konkrete enkeltkonflikter mellom et barn og dets foresatte, mellom foresatte innbyrdes om utøvelse av foreldreansvar og lignende saker.

I slike tilfeller skal saken avvises fra Barneombudet. Barneombudet kan ikke uttale seg om lovligheten av et forhold når spørsmålet enten er avgjort av domstolene eller saken er brakt inn for domstolene til avgjørelse. Ombudet kan likevel kritisere den faktiske og rettslige tilstand som domstolenes avgjørelse eller Sivilombudsmannen uttalelse avdekker.

Henvendelser om forhold som i det vesentlige gjelder lovanvendelses- eller saksbehandlingsspørsmål, skal i utgangspunktet henvises til Sivilombudsmannen. Barneombudet kan ikke uttale seg om lovligheten av et forhold når Sivilombudsmannen har avgitt uttalelse i saken.

Barneombudet prøver å henvise de som tar kontakt til riktig hjelpeinstans. Når det velges å gå i dybden på en enkeltsak, kan det være fordi saken er av stor prinsipiell betydning, at saken faller mellom flere stoler eller at det kan være vanskelig å se hvilken instans som saken naturlig kan henvises til.

Barneombudet skal ta standpunkt til alle saker som er tatt opp til behandling og som ikke er blitt henlagt. Som hovedregel skal Ombudets standpunkt formes som en skriftlig uttalelse med begrunnelse.

Barneombudet bestemmer selv hvem uttalelsen skal rettes til. Uttalelsen kan også rettes til presse og kringkasting eller andre, i den utstrekning ombudet finner det hensiktsmessig.

Barneombudet skal avgi en årlig rapport (årsmelding) til departementet om sin virksomhet i det foregående kalenderår. Rapporten skal være offentlig tilgjengelig.

Når det gjelder arbeidsmetoder, vises det til kapitelet "Hva gjør Barneombudet?"