Barn har religionsfrihet

Innlegget stod på trykk i Bergens Tidende lørdag 20. mars 2010.

Av barneombud Reidar Hjermann

Den 3. mars ytret jeg i Aftenposten et ønske om at debatten om hijabforbud i skolen skulle utvides til å dreie seg om all form for religiøs tvang overfor barn. Dette har utløst til dels voldsomme reaksjoner. Jeg oppfattes dit hen at jeg nå driver et "korstog" mot de kristne og at jeg generaliserte på en måte som "setter Stalin i skammekroken".

Barnekonvensjonens artikkel 14
Mitt utgangspunkt er at barn har religionsfrihet i Norge. Dette er en klar og tydelig rettighet i barnekonvensjonens artikkel 14. Men dette må gjelde for alle barn, uavhengig av religionens art. Det blir problematisk å begrense muslimske barns mulighet til å bruke hijab uten at man også vurderer hvorvidt det skal gjelde andre religioners symboler.

Barns religionsfrihet følges i barnekonvensjonen opp av foreldrenes plikt til å veilede sine barn i tråd med sin kulturelle eller religiøse overbevisning. Det skal mye til for at staten skal gripe inn i denne veiledningsretten, og slik skal det også være. Mitt ansvar i denne debatten har vært å synliggjøre det som er hovedpoenget her: Tvang skal ikke forekomme, uansett religiøs tilhørighet. Barn har rett til religionsfrihet, men de har også rett til beskyttelse mot vold, rett til utdanning og rett til å si sin mening og bli hørt.

Staten har et ansvar for å sørge for at også disse grunnleggende rettighetene oppfylles. Det er en viktig del av foreldres veiledningsplikt å ha mulighet til å opplære sine barn i sin tro. Men foreldrenes veiledningsrett må ikke gå på bekostning av barns grunnleggende rettigheter. Dette kan vi vel alle være enige i? Jeg ønsker en åpen debatt om dette, ikke en stillingskrig der jeg blir anklaget for å stigmatisere kristne. Vi vet at barn i noen isolerte trossamfunn er underlagt strenge restriksjoner og at kontakten med omverdenen er begrenset.

Hvordan sikre barns grunnleggende rettigheter?
Jeg får en del henvendelser fra voksne som har vokst opp i slike trossamfunn og som forteller om en oppvekst som har ødelagt livet deres.  Samtidig vet vi mindre om hvordan barns rettigheter ivaretas innenfor trossamfunn som har kommet til Norge i nyere tid. Derfor må vi finne måter å skaffe oss mer kunnskap på dette området. Samtidig er det min plikt å undersøke hvilke muligheter staten har for å sikre at barns grunnleggende rettigheter ivaretas på alle områder i samfunnet.

Vi bør bruke de mulighetene som allerede ligger der. Fylkesmennene skal drive tilsyn med skolene i Norge. Jeg mener at i den grad foreldre velger å la sine barn gå i private skoler som et alternativ til offentlig skole, bør fylkesmennene være påpasselig med å føre tilsyn med at barn i private skoler, både religiøse og ikke- religiøse, når kompetansemålene som er satt for opplæring i Norge og at de ikke utsettes for indoktrinering som kan være skadelig for dem. Det er vi alle tjent med.

Jeg er ikke ute etter å "overvåke" søndagsskolene. Jeg anerkjenner foreldres viktige oppgave i å veilede og oppdra sine barn etter sin overbevisning. Det jeg ikke kan leve med er de tilfellene der barn lider, uten at samfunnet reagerer. Her har vi alle et ansvar. La oss kjempe kampen for barns rettigheter sammen, ikke på hver vår kant.

Oppdatert: 24.03.2010 11:48