Alarmtelefon for barn

Barneombudet sender i disse dager et forslag til myndighetene om at det må etableres en alarmtelefon for barn. Når barn er i akutt nød, når de opplever omsorgssvikt, vold, mishandling, eller selv utsetter seg for fare, er det viktig at hjelpen er noen tastetrykk unna.

I dag opplever mange at det er komplisert og upraktisk å komme i kontakt med hjelpeapparatet, og mange steder i Norge er det ikke mulig å få barnevernfaglig bistand utenom kontortid. Målet med Alarmtelefonen er å gjøre det enklere for barn, unge og voksne å få råd, veiledning eller bistand når barn har det vanskelig.

Krenkes av voksne
Hver dag lever barn med vold, omsorgssvikt eller krenkelser som de færreste av oss kan forestille seg. Hvor mange barn som lever slik, finnes det ikke klare tall på. Men vi vet at det er mange. Og vi vet at de føler seg alene.

Til Barneombudet strømmer det meldinger på fra barn som lever med foreldre som av ulike årsaker setter barnas trygghet, fysiske og psykiske helse i fare. "Hvorfor må foreldre slå barna sine? Det gjør kjempevondt!" Dette skriver ei jente på 12 år. Barn forteller om fedre som raserer leiligheten og mødre som ikke tør å gjøre noen ting for å gripe inn. En jente skriver om moren som truer med å stikke en kniv i marsvinet hennes. Slike livsbetingelser er virkeligheten for noen barn i Norge i dag. Disse barna må vite hvor de kan få hjelp.

Anbefaler
Barneombudet har etablert et ekspertråd bestående av barn og ungdommer med erfaring med vold i familien. De forteller alle sammen at det kan være vanskelig å bli tatt på alvor når de ringer 112. Barna i ekspertrådet anbefaler en døgnbemannet og godt markedsført telefontjeneste, hvor de som svarer har kompetanse på det å snakke med barn og mandat til å gripe inn når det trengs.

I dag har vi pizzakjeder som lar deg bestille pizza på ett og samme nummer landet rundt. Paradoksalt nok finnes det ikke ett nummer en kan ringe når en skal melde bekymringer om barn i trøbbel. Dette må endres.

På Island finnes det en alarmtelefon, omtrent slik vi ønsker oss. Barn og voksne over hele øya vet hvor de skal ringe når barn har det vanskelig. Erfaringen etter fire års drift er at de fleste som kontakter telefonen er barnas egne foreldre. På Island opplever de at tjenesten fungerer bra, at flere barn får hjelp i rett tid.

Alarmtelefonen vi ønsker oss skal kunne sørge for hjelp i akutte tilfeller ved å mobilisere, for eksempel barnevernvakt eller politi. I mindre akutte tilfeller skal Alarmtelefonen kunne ta imot og videreformidle bekymringer til den ansvarlige instans. Dette vil først og fremst være det lokale barnevernet. Alarmtelefonen kan også kunne gi den enkelte informasjon og veiledning om det offentlige hjelpeapparat og hva slags hjelp man kan få hvis man kontakter hjelpeapparatet lokalt.

Nabokjerringa
Gro Harlem Brundtland etterlyste for noen år siden nabokjerringa. Barn trenger en nabokjerring som bryr seg. Men også nabokjerringa skal vite hvor hun skal ringe. Mange sitter tause og ser barn i nabolaget lide, fordi de vegrer seg for å kontakte barnevernet. Er det alvorlig nok det jeg ser? Kanskje jeg tar feil? Hva vil barnevernet gjøre hvis jeg ringer? Vil jeg ødelegge for familien? Dette er spørsmål som får mange til å utsette - og kanskje aldri ta den vanskelige telefonen til barnevernet.

Får vi etablert Alarmtelefonen, har nabokjerringa et nummer hun kan ringe. Gratis. Når som helst på døgnet. Der skal hun kunne få råd og informasjon om hva hjelpeapparatet gjør for å hjelpe barn. Hun skal slippe å bekymre seg for at det er noen hun kjenner i det lokale barnevernet som tar telefonen. Hun skal slippe å bli bedt om å ringe igjen i morgen, fordi saksbehandler ikke er til stede. Om nødvendig skal Alarmtelefonen kunne ta saken videre til det lokale barnevern.

Omsorgssvikt
En alarmtelefon for barn er bare ett av flere virkemidler som må tas i bruk for å hjelpe barn som har det vanskelig. Det er viktig med kunnskap om vold og omsorgssvikt blant alle som møter barn, for eksempel på skolen, i barnehagen og blant helsepersonell. Barna selv må også få undervisning om dette. For at barn skal kunne ta i bruk et tilbud om hjelp, må de først forstå at forholdene de lever under ikke er akseptable. Har man kunnskap, er det lettere å be om hjelp eller gi hjelp til dem som trenger det.

Barn er avhengige av at vi voksne viser både anstendighet og ansvarlighet, slik at de som har det vanskelig får hjelp. Derfor må terskelen for å bry seg senkes. Dette er et offentlig ansvar. Ønsker man at flere skal bry seg, må det lokale barnevernet gis ressurser til å følge opp og den enkelte som jobber der må være stolt av jobben sin. Oppfordringen er herved levert: Etabler et bedre sikkerhetsnett under barndommen! Etabler en alarmtelefon for barn!

Kronikken er publisert i VG 28/6 07

Oppdatert: 04.06.2009 17:26