Hva i all verden er disiplin?

Hva i all verden er disiplin?
Barneombud Reidar Hjerman

Nok en gang gjør norske elever det svakt på OECDs test av grunnleggende skoleferdigheter, PISA. Nok en gang legges ansvaret for de dårlige resultatene på utdanningsministeren som i sin tur skylder på tidligere regjeringer og på lærerutdanningen og lærerne. Utdanningsforbundets leder legger, tradisjonen tro, mye av skylden på elever og foreldre. Alt er ved det gamle.

Nytt av året er at det ikke ser ut til at de som skriker høyest skylder på selve PISA-undersøkelsen. Tidligere har det vært tradisjon å hevde at selve undersøkelsen kun er et mål på reproduksjon av kunnskap og dermed gir et lite representativt mål på den kunnskap som elever trenger ved inngangen til et nytt århundrede. Det ble tidligere fremhevet som positivt at norske elever trivdes bedre på skolen enn elever i andre land. Betydde dette at trivsel var et mål i seg selv?

Det er et stort fremskritt at de svake norske resultatene ikke lenger bortforklares på denne måten. Skoleforskere står frem og innrømmer at resultatene er pinlig for Norge. De fleste ser ut til å være enige med utdanningsministeren i at elevenes skolefaglige prestasjoner må bli bedre. Men hva må gjøres?

Det slås fast at norske elever er mer urolige og bråkete enn elever i andre land. Dermed ropes det om mer disiplin i norske skoler fra flere hold. Det er mulig at disiplin er viktig for å skape bedre skoleresultater, men først må man ta stilling til hva ordet disiplin betyr.

Hvis man med ordet disiplin mener blind underkastelse og selvutslettende lydighet ovenfor en autoritet, er disiplin ikke en medisin som er aktuell for norske skoler. Å opprette disiplin i en slik betydning ville rett og slett være et brudd på intensjonene med opplæringsloven.

Hvis man derimot går til de latinske røttene, disciplina, virker det hele mer lovende. Ordet disiplin kan dermed brukes i betydning oppdragelse.

Oppdragelse innebærer at voksne formidler grunnleggende verdier i kulturen til barn og unge.

Oppdragelse forutsetter dermed at de voksne tar sitt ansvar som verdiformidlere på alvor og at de samme voksne er klar over hva som er grunnleggende verdier i kulturen vår.

Nøkkelordet i denne sammenheng er respekt. De voksne må stå frem på en slik måte at de gjør seg fortjent til barn og unges respekt - og de må være klar over at respekt for andre mennesker er den mest grunnleggende verdien i kulturen som de voksne må gjøre sitt ytterste for å formidle til den oppvoksende slekt. Respekt er ikke det samme som toleranse.

Å respektere et annet menneske innebærer å vie dette mennesket omtanke, ta hensyn til det og å vise det aktelse. Ordet respekt er knyttet til en erkjennelse av - og en ærbødighet for - et grunnleggende menneskeverd hos hvert enkelt individ. Å tolerere et annet menneske innebærer at man er forståelsesfull og overbærende ovenfor dette andre menneskets oppfatninger og oppførsel.

Man kan således respektere et menneske uten å tolerere dets oppfatninger og oppførsel og man kan tolerere et menneske uten å respektere dets grunnleggende menneskeverd. I vår kultur er altså respekt for andre en grunnleggende verdi, men dette innebærer ikke at den andres oppfatninger og oppførsel nødvendigvis skal tolereres.

Oppdragelse er foreldrenes hovedansvar. Det er samtidig på det rene at også læreren har et betydelig medansvar for å oppdra elever til å vise hverandre respekt.

En skoleklasse eller en gruppe er en sosial organisasjon der unge mennesker oppholder seg dag etter dag, måned etter måned, år etter år. Det sier seg selv at det i en slik organisasjon vil oppstå en rekke mer eller mindre ubehagelige episoder elevene i mellom. Dette er normalt siden en skoleklasse/gruppe består av mange ulike individer med forskjellige interesser og svært varierende forutsetninger for å fungere i fellesskapet.

Nettopp på grunn av disse forskjelligartede forutsetningene elevene i mellom, samt at elevene er henvist til å være tett sammen over svært lang tid, viser skoleklassen seg å være den ideelle arena for formidling av medmenneskelig respekt.

Krangel, konflikter, utestengelser og voldsomheter elevene i mellom er et råmateriale som er ypperlig egnet som utgangspunkt når læreren skal formidle betydningen av å vise andre omtanke og aktelse, samt at læreren får anledning til å formidle hvilke typer oppførsel og oppfatninger blant elevene som bør tolereres og hvilke som ikke må tolereres. Dermed legges grunnlaget for den viktigste forutsetningen for elevenes læringsutbytte; trivsel.

Målet med oppdragelse er å sørge for at de unge trives og dermed legges forholdene til rette for at de kan demonstrere mestring og utvikling. Den viktigste forutsetningen for å nå dette målet, er at læreren har den nødvendige autoritet til å lede elevene. Autoritet er ikke et mål i seg selv, men et viktig middel for å skape trivsel i klassen og dermed et solid læringsutbytte for hver enkelt elev.

Dermed er det ingen vesentlig forskjell mellom begrepene oppdragelse, opplæring og ledelse. I alle tilfeller dreier det seg om å legge forholdene til rette for utvikling og mestring gjennom å skape et godt miljø der alle kan trives.

Den norske skolen har for lengst innsett at et godt arbeidsmiljø er en forutsetning for elevenes trivsel og dermed deres læringsutbytte. I april 2003 fikk hver enkelt elev en lovfestet rett til et godt fysisk og psykososialt miljø som fremmer helse, trivsel og læring.

Alle elever som opplever ubehag som kan skyldes forhold ved skolebygningene og uteområdene eller krenkende ord og handlinger som vold, mobbing, rasisme og utestenging, kan henvende seg til skolen og be om at noe skal gjøres. Skolen er forpliktet til å ta slike henvendelser på alvor og behandle dem etter reglene i forvaltningsloven. Dette innebærer at skolens svar på henvendelsene er å betrakte som enkeltvedtak som kan påklages og at siste klageinstans er Fylkesmannen.

Denne delen av opplæringsloven, kapittel 9a, omtales gjerne som Elevenes arbeidsmiljølov og gir alle elever en rett til å bli behandlet med respekt av de ansatte ved skolen. Loven pålegger dermed samtidig de skoleansatte å fremstå som gode ledere som er forpliktet til å ta elevene på alvor som individer og dermed sørge for at skolen blir et godt sted å være og samtidig et godt sted å lære. Hvis skolen tar opplæringslovens kapittel 9a på alvor, har den et yppelig verktøy for å legge forholdene til rette for å heve elevenes prestasjoner på neste PISA-undersøkelse.

Da Fylkesmannen i Oslo og Akershus gjennomførte et tilsyn om hvorvidt regionens 370 offentlige grunnskoler tok tilstrekkelig hensyn til elevenes individuelle rettigheter til et godt psykososialt miljø, var resultatene nedslående.

Bare en eneste skole, eller 0.27 prosent, hadde planer og prosedyrer som kunne godkjennes. Hvis tilstanden er like dårlig i resten av landet, er det liten tvil om at disiplin må være et sentralt tema i skolen i årene fremover hvis Norge skal komme bedre ut på neste PISA-undersøkelse.

Innlegget sto på trykk i Dagbladet under tittelen "Respekt og disiplin", 12 desember 2004.

Oppdatert: 07.07.2008 12:43