Gjenopptatte incestsaker - tilbake til null?

Tidligere lagdommer Trygve Lange - Nielsens arbeid for å gjenoppta seksuelle overgrepssaker har skapt debatt. Foreløpig er 6 dommer omgjort, og Lange - Nielsen anslår at inntil 100 menn kan være dømt på grunnlag av utilstrekkelige bevis.

Ved å bruke uttrykket "hekseprosess" kan han komme til å så tvil om seksuelle overgrep i det hele tatt er et reelt problem, til tross for at mange er domfelt uten at det er usikkerhet om bevisene. Andre reagerer ensidig negativt på omgjøringen av dommene, og frykter at det kan gjøre det enda vanskeligere for barn å bli trodd. Det kan virke som om de ikke mener at justismord skal avdekkes.

Dette dilemmaet - finnes det eller finnes det ikke - ser nesten ut til å være uløselig knyttet til temaet seksuelle overgrep mot barn. For Barneombudet er det ingen tvil om svaret - seksuelle overgrep mot barn er et alvorlig samfunnsproblem, og det skaper store lidelser for de som utsettes for det. Antagelig er seksuelle overgrep som aldri tas på alvor et langt større problem enn uskyldig dømte for overgrep. Men hvordan skal vi nå komme frem til en situasjon der vi får lagt denne grunnleggende usikkerheten død?

Barneombudet tror det er et feilgrep å bli så redd for at barn ikke skal bli trodd, at man benekter forekomsten av uskyldig dømte. Hvis det har skjedd domfellelser der ingen overgrep har funnet sted, eller dommer er felt på et utilstrekkelig bevisgrunnlag, er det viktig å få dette frem i lyset, for å lære av de feilene som er gjort. Bare på denne måten kan vi sikre at flere overgripere blir dømt, og at uskyldige går fri. Det siste er like viktig som det første, av to grunner.

For det første bidrar tvilsomme domfellelser til å svekke tilliten til systemet. Det kan igjen slå tilbake på andre barn som opplever overgrep, nettopp ved at voksne rundt dem vegrer seg for å melde fra om overgrepet. For det andre må vi huske at en grunnløs dom ikke bare rammer den dømte. Det rammer også de som står ham nær, og kanskje aller mest det barnet som mister en far, mor, bestefar eller en annen de er glad i og som ikke har gjort dem noe vondt.

Kanskje vi også litt for lett gjør spørsmål om seksuelle overgrep til et spørsmål om barns troverdighet. Vi må huske at det som regel også er voksne aktører med i bildet som kan bidra sterkt til hvilken "sannhet" som kommer frem. Dette så vi et skremmende eksempel på i NRK dokumentaren mandag 8. desember, og vi vet at også overgripere setter barna under et meget sterkt press.

Det som settes i fokus ved gjenopptagelsen av saker fra 1980 og 1990- tallet, er rettsapparatets og sakkyndiges troverdighet mer enn barnas. Blander vi dette sammen kan vi komme til å legge lokk på kunnskapsutviklingen på feltet av frykt for ikke "tro på barna". Det vil i tilfelle være alvorlig, for pålitelige metoder må jo være den beste garanti for å sikre at barn blir trodd, og skape tillit til hjelpeapparat og domstoler.

Når det sagt må det også sies at de frifinnelsene vi ser nå kanskje ville virket mer troverdige i manges øyne om de påståtte ofrene i sakene også hadde blitt avhørt på ny. Vi har undret oss over hvorfor dette ikke har blitt gjort, og har heller ikke hørt noen begrunnelse for dette. La oss håpe dette ikke er et bevisst valg fordi noen vil at bare deler av bildet skal komme frem.

Oppdatert: 07.07.2008 12:42