Høringsnotat om interkommunalt samarbeid

Kommunal- og regionaldepartementet
Postboks 8112 Dep
0032 OSLO
v/ Nina Wilmar Oftedahl

Høringssvar: Høringsnotat om interkommunalt samarbeid

Barneombudet skal i henhold til lov og instruks arbeide for at barns behov, rettigheter og interesser blir tatt tilbørlig hensyn til på alle samfunnsområder. Ombudet skal særlig følge med i at lovgivning til vern om barns interesser blir fulgt, og at norsk rett samsvarer med de forpliktelser Norge har etter FNs konvensjon om barns rettigheter.

Lovutredningsarbeidet i denne høringen har handlet om å vurdere hvorvidt de rettslige rammebetingelsene for interkommunalt samarbeid er hensiktsmessige og tilstrekkelige i Norge i dag.

Barneombudet er meget fornøyd med målet for utredningen om å etablere interkommunale samarbeidsmodeller som gjør det forsvarlig å legge kommunale kjerneoppgaver og myndig-hetsutøvelse til andre kommuner og til interkommunale enheter.

Barneombudet vil imidlertid ikke gå i dybden på om ”vertskommunemodellen” eller ”samkommunemodellen” er best egnet, men ønsker å sette fokus på noen momenter det er viktig at kommunene og staten tar ansvar for.

Barneombudet får inn meldinger fra personer som mener at kommunene behandler folk forskjellig. Det kan være noen som ikke får de rettigheter de mener de skal ha, og det kan være situasjonen for noen barn hvor bekymringsmeldinger blir henlagt fordi noen i familien arbeider i sosialetaten i kommunen. (Dette er utsagn Barneombudet har mottatt som ikke er verifisert, men det er alvorlige meldinger).

Når man vet at 65 % av norske kommuner har en befolkning på under 5.000 personer, mener Barneombudet at det kan være grunn til å anta at habilitetsproblematikk inntreffer og kan ha uheldig virkning for barns rettigheter. Det tette miljøet i småkommuner kan også ha inn-virkning på fagmiljøet innad i kommunen og derved virke inn på lav rekruttering av enkelte fagpersoner. Barneombudet mener en sammenslåing eller etablering av større enheter innenfor flere kommuner kan virke positivt inn på denne problemstillingen.

Barneombudet har lenge ønsket sentralt bestemte minstestandarder, slik at befolkningen ikke blir utsatt for den forskjellbehandlingen som i dag foregår i norske kommuner. Dette vil også øke forutsigbarheten for befolkningen.

Barneombudet har vært inne på tanken om å lage en oppvekstlov for å samle alle tiltak for barn og unge slik at kommunen kunne få et klarere helhetlig ansvar for barn og unge. Dette har lovgivningsmessig sett vist seg vanskelig og etter inkorporeringen av FNs barne-konvensjon i menneskerettighetslovgivningen, der barndom og oppvekst behandles grundig, mener Ombudet at det er lovgrunnlag godt nok for å fremheve kommunens ansvar for et helhetlig syn på barndommen.

FNs barnekomité har, i sin tilbakemelding på Norges rapport, kommentert at norske kommuner forskjellsbehandler barn. De mener den er i strid med Barnekonvensjonens Artikkel 2 og ber den norske stat komme med forbedringer på dette punkt.

FNs barnekomité skriver i punkt C.2 General principles (Arts. 2, 3, 6 and 12 of the convention. Punkt 19 “ In the light of article 2 of the Convetnion, the Committee recommends that the State party continues and intensifies its efforts to prevent and eliminate all forms of de facto discrimination against children.” Det er viktig at et interkommunalt samarbeid også tar hensyn til dette.

Til sist vil Barneombudet påpeke viktigheten av et godt tilsyn fra fylkesmannen. Det må føres tilsyn med det kvalitative og kvantitative arbeid som blir utført etter en sammenslåing.