Forslag om endringer i barnevernloven, sosialtjenesteloven og smittevernloven
Barne- og familiedepartementet
Postboks 8036 Dep
0030 OSLO
Dato: 20.12.2004
Forslag om endringer i barnevernloven, sosialtjenesteloven og smittevernloven
Det vises til høringsnotat av 15. oktober 2004 med forslag om endringer i barnevernsloven, sosialtjenesteloven og smittevernloven. Barneombudet skal i henhold til lov og instruks arbeide for at barns behov, rettigheter og interesser blir tatt tilbørlig hensyn til på alle samfunnsområder. Ombudet skal særlig følge med i at lovgivning til vern om barns interesser blir fulgt, og at norsk rett samsvarer med de forpliktelser Norge har etter FNs konvensjon om barns rettigheter. Barneombudet har følgende bemerkninger til høringsnotatet:
1. Innføring av interkontrollplikt for kommunenes oppgaver etter lov om barneverntjenester
Departementet foreslår å innføre en bestemmelse i barnevernloven som pålegger kommunen å gjennomføre internkontroll med barnevernstjenesten for å sikre at virksomheten utfører oppgavene sine i tråd med regelverket.
Barneombudet er enig med departementet i at kommunenes oppfølgning med barneverntjenesten kan synes for tilfeldig og ofte mangelfull. Dette bildet styrkes av at Riksrevisjonen har avdekket svakheter ved kommunenes oppfølging og tilsyn med bl.a. barn i fosterhjem og på institusjoner i medhold av barnevernsloven. Barneombudet stiller seg derfor meget positivt til å innføre en plikt for kommunen til å føre internkontroll med barnevernstjenesten.
Barneverntjenesten har mange ulike oppgaver. Barneombudet ser det som viktig at alle kommunens lovpålagte oppgaver blir underlagt internkontroll, og ikke kun utvalgte deler. For det første er dette viktig for at kommunen ikke skal prioritere de oppgaver som er underlagt interkontrollplikt framfor andre lovpålagte oppgaver. Videre vil internkontroll som omfatter alle kommunens oppgaver etter barnevernsloven kunne gi et verdifullt helhetlig bilde av tjenesten som kan være svært nyttig når det skal igangsettes forbedringstiltak.
Departementet ser det som lite ønskelig å legge sentrale føringer på hvilke deler av oppgavene som kommunen skal føre egenkontroll med gjennom internkontroll. Barneombudet er enig med departementet i at de betydelige forskjellene mellom kommunene gjør at det er lite hensiktsmessig å komme med svært detaljerte sentrale føringer på hvordan internkontrollen skal gjennomføres. Det vil etter Ombudets oppfatning imidlertid være uheldig å overlate til kommunen fullt ut å vurdere på hvilke områder det er behov for internkontroll, i hvilken form og i hvilket omfang. § 4 i forskrift om interkontroll i sosial- og helsetjenesten angir føringer om interkontrollens innhold. Barneombudet mener det vil være hensiktsmessig å ha lignende føringer også for kommunenes internkontroll med barnevernstjenesten, noe det gis hjemmel for i departementets forslag til nytt annet ledd i barnevernsloven § 2-1.
2. Lovfeste plikt for kommunen til å vurdere egnet bolig for enslige mindreårige flyktninger og asylsøkere ved bosetting i kommunen.
Barneombudet er positiv til at kommunens plikter i forhold til vurdering og tilrettelegging av botiltak for enslige mindreårige asylsøkere tydeliggjøres i barnevernsloven. Ombudet ser det som særlig positivt at departementet understreker betydningen av at bosettingen i kommunen skal være godt planlagt og med utgangspunkt i den enkeltes behov slik at det finnes fram til individuelt tilpassede ordninger. Ombudet understreker i denne sammenheng at artikkel 3 i barnekonvensjonen stiller krav om at barnets beste skal være et grunnleggende hensyn ved alle avgjørelser som berører barn.
Barneombudet mener at det ikke er tilstrekkelig at ansvaret plasseres hos kommunen som sådan. Det bør spesifiseres i lovteksten at ansvaret skal ligge hos en spesifikk instans. Dette vil forhindre at ansvaret for tilretteleggingen av bosettingen av den mindreårige pulveriseres mellom ulike kommunale instanser, noe vi har sett er et problem i visse kommuner i dag. Barnevernet er etter Ombudets oppfatning rette instans for å inneha en slik oppgave. Som departementet påpeker er barneverntjenesten subsidiær i forhold til barn som ikke bor med sine biologiske foreldre, og kommer først inn dersom barnet er uten omsorg eller dersom det er grunn til å tro at barnet har behov for tiltak etter barnevernsloven. Enslige mindreårige asylsøkere og flyktninger er nettopp barn under 18 år uten foreldre eller personer med foreldreansvar i Norge, og er derfor uten formelle omsorgspersoner i landet. Det faktum at et barn har slektninger eller andre fra hjemlandet som det kan være aktuelt å bo hos vil etter Barneombudets oppfatning ikke gjøre at barnet anses å være under slik omsorg at barnevernet ikke behøver å involveres. Mange av barna vil også ha behov for tiltak etter barnevernloven.
Departementet påpeker at "barnevernet med fordel kan trekkes inn i arbeidet med bosettingen" og at "barnvernet har viktig kompetanse om så vel barn som ulike botiltak og omsorgsløsninger." Barneombudet er enig i disse vurderingene. I motsetning til departementet mener Barneombudet imidlertid det ikke bør overlates til kommunen å bestemme hvilken etat som skal inneha det overordnede ansvaret for bosettingen. Det er barnevernet som har kompetanse til å foreta vurderingen av hvilke botiltak etter barnevernsloven som er egnet, f.eks. fosterhjemsplassering. Barnevernet vil også ha god kompetanse til å vurdere andre former for botiltak som ikke er hjemlet i barnevernloven, eventuelt kan annen nødvendig kompetanse innhentes. Det er derfor etter Barneombudets oppfatning barnevernet som er best egnet til å ha ansvaret for at det foretas en vurdering av barnets behov og at det tilbys et egnet botiltak. Det er imidlertid naturlig at andre instanser, f.eks. mottaket der barnet har vært, skole, barne- og ungdomspsykiatrien, oppvekstetaten mv, blir involvert etter behov. Barnevernet vil fungere som en koordineringsinstans som sikrer at barnet får et helhetlig og tilfredsstillende tilbud fra kommunen, noe Barneombudet har erfaring med at ikke alltid er tilfellet i dag.
Barneombudet anbefaler at foreslåtte § 3-4 første ledd endres slik at "kommunen" erstattes med "barneverntjenesten".
Barn som kommer alene til Norge bør etter Ombudets oppfatning ikke overlates til slekt eller andre fra barnets hjemland som befinner seg i Norge uten at barnevernet har foretatt en vurdering av om disse oppfyller kravene til fosterhjem etter barnevernloven og i så fall om plassering der vil være det beste alternativet for barnet. Også i de tilfeller der barnet kommer sammen med slektninger til Norge som ikke er mor eller far, mener Barneombudet at det ikke skal være en automatikk i at barnet fortsetter å bo sammen med dem. Det bør foretas en konkret vurdering av om det er best for barnet å fortsette å bo sammen med slektningene eller om andre botiltak er bedre for barnet. Dette vil være i tråd med den foreslåtte lovbestemmelsen om at det skal foretas en konkret vurdering av det enkelte barns behov og at valg av botiltak skal skje på bakgrunn av denne vurderingen.
3. Endring av barnevernloven § 4-16
Barneombudet får mange tilbakemeldinger fra foreldre og andre nære pårørende om at de føler seg avvist og ikke ivaretatt av barnevernet etter en omsorgsovertakelse. Ombudet stiller seg derfor positiv til at det foreslås å tydeliggjøre barnevernets ansvar for oppfølging av foreldre etter en omsorgsovertakelse i barnevernloven § 4-16. En bedre dialog og tilrettelegging fra barnevernets side vil kunne ha positiv effekt på hvordan foreldrene ser på barnevernet og det inngrepet som har skjedd. Videre vil foreldre som får god veiledning, oppfølging og hjelp til å opprette kontakt med andre hjelpeinstanser ha større mulighet til å forbedre relasjonen til barnet, noe som vil kunne ha stor betydning for barnets situasjon.
4. Endring av barnevernloven § 6-4 om opplysningsplikt
Befringutvalget foreslår en endring som innebærer at alle med forvaltningsmessig taushetsplikt skal gis en opplysningsrett til barneverntjenesten "hvis de blir kjent med forhold som kan medføre tiltak etter barnevernloven". Dette vil som departementet påpeker gi en svært vid adgang til å videreformidle ellers taushetsbelagte opplysninger til barnevernstjenesten.
Barneombudet ser fordeler ved å innføre en slik opplysningsrett. Ombudet er kjent med at dagens regler om taushetsplikt/opplysningsplikt medfører at barn ikke alltid får den hjelpen de trenger fordi taushetsplikten hindrer at opplysninger gis videre til barnevernet. Samtidig frykter vi at forslaget vil kunne slå negativt tilbake på barnet ved at foreldre i mindre grad enn i dag vil ta opp problemer med offentlige instanser av frykt for at barnevernet skal kobles inn. Det vil for eksempel kunne gjøre det vanskeligere for instanser som skole og barnehage å hjelp barnet direkte fordi foreldrene ikke vil samarbeide. Barneombudet er derfor under tvil kommet til at vi ikke støtter en utvidelse av opplysningsretten som foreslått av Befringutvalget.
Befringutvalget foreslo også en endring som innebar at opplysningsplikten utvides til også å omfatte saker etter barnevernloven §§ 4-19, 4-20 og 4-21. Departementet argumenterer mot en slik endring bl.a. ut fra en antakelse om at foreldre i de aktuelle sakene vil være interessert i påvise at situasjonen er endret og derfor samtykke til at opplysningene utleveres. Departementet legger med andre ord til grunn at det her kun er snakk om tilfeller hvor en endring vil være til gunst for forelderen. Barneombudet mener det ikke alltid vil være riktig. Det kan for eksempel være aktuelt å stramme inn på omfanget av et etablert samvær, jf. § 4-19 annet ledd, noe som vil være til ugunst for forelderen. I slike saker mener Barneombudet at det vil være viktig at opplysninger kan utleveres uten hinder av taushetsplikten.
|
Med vennlig hilsen |
|
|
Knut Haanes |
|
|
nestleder |
Frøydis Heyerdahl |
|
rådgiver |
Oppdatert: 08.03.2008 16:58
