Ti år med Barnekonvensjonen

Norge er ikke kommet langt nok når det gjelder å implementere Barnekonvensjonen, verken i lovverk eller gjennom praktiseringen av reglene i domstoler og forvaltning. Å implementere Barnekonvensjonen er både en langsiktig prosess; der det handler om å endre holdninger og arbeidsmetoder hos voksne, i forskjellige sammenhenger på alle nivåer i samfunnet, men det handler også om konkret endringsarbeid som kan gjennomføres umiddelbart, dersom nødvendige ressurser stilles til rådighet.

Et fokus på barns individuelle, selvstendige rettigheter forutsetter et syn på barn og unge som anerkjenner dem både juridisk og menneskelig. De skal ha råderett så langt som mulig over eget liv, i alle avgjørelser gjennom hele barndommen og med reell innflytelse i samfunnslivet. I arbeidet mot en slik overordnet målsetting er FNs Konvensjon for barnets rettigheter et unikt redskap.

Det er et privilegium å vokse opp i et samfunn som styres av demokratiske og humanistiske verdier. I global sammenheng har norske barn og unge et godt liv. Til en viss grad har samfunnet endret sitt syn på barnet og barndommen. Barnet er ikke lenger bare framtidens borger, men et medlem av samfunnet her og nå.

FNs Konvensjon om barnets rettigheter ble vedtatt i 1989 og ratifisert av Norge i 1991. Her beskrives statens plikter overfor det enkelte barn. Staten har ved sin ratifikasjon forpliktet seg til å følge Barnekonvensjonen som det grunnleggende og forpliktende globale dokument den er. Dette medfører ansvaret for at et bevisst barne- og ungdomsperspektiv skal gjennomsyre samfunnets beslutningsprosesser. Barn og unge har ikke bare en lovfestet rett til omsorg og forsørgelse fra sine foresatte, men de har også egne rettigheter uavhengig av sin familie. Dette utgangspunktet må gjenspeiles i forpliktelser for samfunnet.

Barnekonvensjonen og det norske samfunn

Gradvis vinner Barnekonvensjonen innpass i det norske samfunn. Det enkelte barn og deres generelle oppvekstvilkår er blitt en viktig del av den politiske debatt. Likevel må vi erkjenne at det moderne liv innebærer en påkjenning for barn og unge som ingen fullt ut kjenner konsekvensene av, og at det også i Norge finnes barn som ikke fullt ut nyter de rettigheter som FNs konvensjon for barnets rettigheter gir. I en barndom som endrer seg raskt krever Barnekonvensjonen at Norge, som andre vestlige velferdssamfunn, har tilstrekkelig villighet til å analysere, finne løsninger og prioritere ressurser på de livsområder der barn og unge faller utenfor fellesskapets goder.

Utfordringen

Barnekonvensjons dualistiske utgangspunkt er at barn er en utsatt gruppe i samfunnet med et spesielt behov for omsorg og beskyttelse, men også at de er kompetente og selvstendige individer med rett til å uttrykke sine egne meninger og å få dem vektlagt etter alder og modenhet. Dette fundamentale barnesynet må være bredt formulert og gjennomsyre alle samfunnsområder - løsning av enkeltproblemer er viktig, men innebærer en risiko for at det overordnede perspektivet svekkes eller til og med forsvinner. Faremomentet ved ikke å holde fast ved Barnekonvensjons helhetsperspektiv er en fragmentering ned til regler for spesielle problemer for enkeltpersoner eller avgrensede grupper. Barnekonvensjonen er en utfordring for samfunnet som helhet overfor en samlet barnegruppe.

Konvensjonen skal utgjøre fundamentet i vår tids barneperspektiv når alle artikler sees som en helhet. De ulike problemstillinger må finne sin løsning i et nasjonalt regelverk og i en praksis som er forenlig med Konvensjonens intensjoner og dens samlede barnepolitiske budskap. Det forutsetter at samfunnet beveger seg bort fra et syn på barn som objekter for voksnes beslutninger til et syn på barn som subjekter i sine egne liv. Utfordringen, for alle land som ratifisert konvensjonen, er å omsette dette utgangspunktet til konkrete handlinger, en utvikling som krever politisk evne og vilje til å omsette konvensjonens mening og innhold til relevant lovgivning og praksis. Det norske samfunnet må endre sitt syn på barn - fra objekter for voksnes beslutninger til subjekter i sitt eget liv. På samme måte som menneskerettighets erklæringen fører til overordnede etiske avveininger, må også Barnekonvensjonen ha tilsvarende konsekvenser for synet på barns rolle i samfunnet.

Barnekonvensjonens status

Konvensjonen er fortsatt ikke inkorporert i norsk lov, på tross av stadig og entydig uttrykt politisk vilje til å likestille barns rettigheter med de alminnelige menneskerettigheter.

Det forventes selvsagt mer innsats fra ressurssterke stater for å implementere både de mange enkeltbestemmelser og intensjonen i dokumentet som helhet. At det ikke er pekt på konkret motstrid med norsk lov, er ikke tilstrekkelig til å oppfylle våre forpliktelser. Med uttrykket tilgjengelige ressurser i artikkel 4 kommer et samfunnsøkonomisk perspektiv inn. Det handler om penger og fordeling av skattemidler, og den politiske vilje er her av stor betydning. Endringer i samfunnsøkonomien påvirker de generelle levevilkår og har bidratt til å øke de sosioøkonomiske ulikhetene også for barn og unge. Å sørge for barnets beste i budsjettarbeidet gjelder ikke bare det nasjonale nivå, men også i like høy grad det lokale.

Implementering

Å implementere Barnekonvensjonen er, uavhengig av spørsmålet om inkorporering, en langsiktig prosess. Den handler for en stor del om å endre holdninger og arbeidsmetoder hos voksne, i forskjellige sammenhenger på alle nivåer i samfunnet, samt om konkret endringsarbeid som kan gjennomføres umiddelbart, dersom nødvendige ressurser stilles til rådighet.

Kommunale nedskjæringer og organisasjonsendringer har påvirket omfanget av og kvaliteten på tiltak for barn og unge. En vidtgående desentralisering viser seg å ramme barn og unge på ulikt vis, avhengig av hvor de bor i landet. Noen kommuner har ikke påtatt seg å følge opp statens forpliktelser, og gjennomføringen lokalt svarer ikke til konvensjonens intensjoner. Derved pulveriseres statens ansvar for implementeringen av Barnekonvensjonen. Norge som stat har, gjennom sin ratifikasjon, forpliktet seg til å følge Barnekonvensjonen som det grunnleggende og forpliktende globale dokument den er. Dette medfører ansvaret for at et bevisst barne- og ungdomsperspektiv skal gjennomsyre samfunnets beslutningsprosesser.

Bærende prinsipper

For å etterleve Barnekonvensjonen, må prinsippene om barnets beste som det mest tungtveiende hensyn "i alle handlinger som vedrører barn og prinsippet om barnets rett til å komme til orde, presiseres både som offentlig ansvar og som individuelle rettigheter for barnet. Bare ved å la barna være subjekter i saker som angår dem selv, både i forvaltningen og i rettsapparatet er det mulig å foreta en reell vurdering av barnets beste, slik både norsk lov og Barnekonvensjonen krever. Dette krever at barn og unge har nødvendige redskaper i form av kunnskap om sin situasjon og noen som kan representere deres interesser dersom det er nødvendig.

Konvensjonens krav - Rettigheter for barn

Ratifiseringen har forpliktet Norge til å sørge for hensiktsmessige tiltak for å gjennomføre og ivareta barns rettigheter. De bærende elementene i Barnekonvensjonen omfatter alle samfunnsområder og er et uttrykk for barnets rett som samfunnsborger. Hovedprinsippene i Barnekonvensjonen må gjenspeiles i relevant nasjonal lovgivning; prinsippet om barnets beste og prinsippet om barnets rett til at komme til orde. Først når barnet selv har uttrykt sine meninger, og disse er tatt med i beslutningsgrunnlaget, kan barnets beste i egentlig forstand ivaretas. Foreløpig er ingen av disse hovedprinsipper konsekvent tydeliggjort, verken som nasjonalt ansvar eller som individuelle rettigheter for barnet.

Lovverk og praksis

Fordi konvensjonen er en bindende overenskomst for Norge, er det staten som har det øverste ansvar for at forpliktelsene realiseres. En grunnleggende forutsetning er imidlertid at all lovgivning som vedrører barn og unge, må være basert på et bevisst barneperspektiv.

Pliktene overfor mindreårige administreres i dag på en rekke livsområder fordelt på ulike lovverk, sektorer, budsjetter og forvaltningsnivåer. Mange spørsmål som har betydning for barns ve og vel er overlatt til lokalt skjønn, med saksbehandlingsregler beregnet på voksne. Dette kan være vurderinger av tildeling av økonomisk sosialhjelp, trygdeytelser og andre økonomiske eller praktiske hjelpetiltak rettet inn mot familier i en vanskelig situasjon. I disse sakene trekkes ikke hensynet til barna i familien systematisk inn i avgjørelsen som et relevant. Heller ikke i administrative vedtak knyttet til barn med særlige behov, beslutninger om barnevernets barn eller om barn uten permanent oppholdstillatelse er resultatet systematisk begrunnet i hensynet til barnets beste. Beslutningsmyndighetenes manglende individuelle vurdering av barnets beste kan man også se i tvister om foreldreansvar, samvær og barns bosted, der hensynet til foreldrenes krav er tydeligere vektlagt enn hensynet til barnets behov og ønsker. Ikke sjelden stiller Barneombudet spørsmål om barnets beste er tilstrekkelig vektlagt i forvaltningens eller domstolens avgjørelser. Det er fortsatt et stykke igjen til all lovgivning og offentlig praksis kan sies å samsvare med de målsettinger og intensjoner som ligger til grunn for dette forpliktende internasjonale dokument.

Barn befinner seg stadig i situasjoner som ikke er direkte regulert av noen lov, der prosessreglene ikke gir dem noen muligheter til å hevde sine rettigheter, eller i som "sakens gjenstand" i en tvist mellom voksne. Når barnet havner i et av de mange "rettstomme rom" kan det være at ingen utøver deres beste. Dette er i strid med Barnekonvensjonens krav og derved Norges forpliktelse.

Barnekonvensjonens utgangspunkt

Et fokus på barns individuelle, selvstendige rettigheter forutsetter et syn på barn og unge som anerkjenner dem både juridisk og menneskelig De skal ha råderett så langt som mulig over eget liv, i alle avgjørelser gjennom hele barndommen og med reell innflytelse i samfunnslivet. I arbeidet mot en slik overordnet målsetting er FNs Konvensjon for barnets rettigheter et unikt redskap. Anvendt i henhold til de forpliktelser den gir den enkelte stat, har den lagt et nødvendig grunnlag for mindreåriges levevilkår som gir håp om en bedre framtid, dersom den tolkes med tilstrekkelig kreativitet, mot til å utfordre bestående ordninger og vilje til å gjøre klare prioriteringer.

Barneombudets utgangspunkt

I følge Barneombudets lov skal Ombudet følge med i at lovgivningen til vern om barns interesser blir fulgt. Dette gjelder ikke bare formell lov, men også forskrifter og alminnelige rettsprinsipper, samt alle bestemmelser som indirekte angår barn. Det er sagt eksplisitt i lov om Barneombud at Ombudet også skal følge med i om norsk rett og forvaltningspraksis samsvarer med de forpliktelser Norge har etter FNs konvensjon om barnets rettigheter.

Norges andre rapport til FNs Barnekomité

Regjeringens andre periodiske rapporteringsdokument gir en bred gjennomgang av den barnepolitikk som er gjennomført i den senere tid. I tillegg problematiserer den noen av de utfordringer moderne samfunn står overfor når det gjelder barn og unge. Rapporten gjenspeiler den klare framgang som er gjort på en rekke livsområder som har betydning for barn og unge, men mangler både en analyse av, løsningsforslag og økonomiske prioriteringer i forhold til de konkrete problemer barn og unge står overfor på en rekke livsområder.

Utdrag av Barneombudets supplerende rapport til FNs Barnekomité

Barneombudet la i januar 2000 fram sitt supplement til Norges 2. offisielle rapport. Rapporten belyser enkelte livsområder hvor Norge må øke sin innsats for å implementere og etterleve Barnekonvensjonen.

Hovedvekten ble lagt på de to bærende prinsippene; barnets beste og retten til å delta i beslutningsprosesser, samt på konvensjonens rettslige status og gjennomføring. Nedenfor kommenterer vi et utvalg av de anbefalinger Barneombudet har gitt.

Gjennomføring

Den såkalte gjennomføringsartikkel som pålegger statene å sørge for nødvendige tiltak for å virkeliggjøre de rettigheter som anerkjennes i Barnekonvensjonen, er relevant i forhold til begrepene barneperspektiv og barnets beste. Når det gjelder økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter går den et skritt videre. Statene pålegges å gjøre sitt ytterste for å sørge for tiltak innenfor sine tilgjengelige ressurser. Artikkelen fokuserer på hvordan barn virkelig har det og er sentral for Konvensjonens reelle rekkevidde.

Det er ikke nok at staten har gode hensikter. Det er barnets faktiske levevilkår som skal tilsvare konvensjonens krav. Det innebærer også at det stilles krav til statene om å prioritere barnets behov og sikre at ressursfordelingen virkelig fører til at barnets behov tilgodeses til det ytterste av alle tilgjengelige ressurser, selv i nedskjæringstider. Når økonomien svekkes skal ikke initiativer for barn og unge reduseres uforholdsmessig i forhold til andre livsområder. Budsjettarbeidet skal under alle forhold ha et barneperspektiv, selv om dette ikke betyr at barn alltid kan være fredede i forhold til kommunale nedskjæringer. Barn har likevel krav på at særlige hensyn skal ivaretas.

Anbefaling 7

Norge viser ikke tilstrekkelig høy bevissthet på plikten til å disponere det ytterste av sine tilgjengelige ressurser til å virkeliggjøre Barnekonvensjonen.

Statens overordnede ansvar må presiseres i forhold til det kommunale selvstyret.

Barndommens varighet

Hovedskillet mellom barn og voksen går ved oppnådd myndighetsalder. Myndighetsalderen er 18 i Norge, og faller dermed sammen med Barnekonvensjonens definisjon av barndom. Gjennom barndommen finnes det imidlertid mange milepæler før barndommen formelt opphører; bl.a. når man har rett til å ta lønnet arbeid, seksuell lavalder, aldersgrenser innenfor helsevesnet, strafferettslig lavalder og begrensninger i retten til å bli hørt. Grensen for når barn får innflytelse og må ta ansvar for egne handlinger har derfor mange definisjoner i de ulike delene av vårt samfunn.

Livsområder av sentral betydning for barns livskvalitet er regulert i en rekke ulike lover og forvaltes i sektorer både sentralt og lokalt, der barneperspektivet er framtredende i varierende grad. Tradisjonelt klare sektorgrenser med hensyn til ansvarsområder medfører at et helhetlig syn på det enkelte barns behov og rettigheter ikke gjennomføres. Uavhengige av samfunnets mange aldersgrenser er alle under 18 år likevel barn i Barnekonvensjonens betydning, med de særlige rettigheter det medfører. De grunnleggende rettighetene til beskyttelse, omsorg og deltagelse skal være bærende prinsipper bak all nasjonal regulering og praksis.

Anbefaling 2

"Det er behov for en økt offentlig bevissthet på den inkonsekvens og de motstridende interesser som preger definisjonen av barn i det norske samfunnet."

Lovendring og annet reformarbeid er særlig påkrevet på to sentrale områder; barn som begår lovbrudd og barns prosessuelle rettigheter i saker som angår dem direkte.

Retten til medvirkning

Artikkel 12 uttrykker et barneperspektiv, der barnet framstår som et selvstendig individ med eget menneskeverd og egen mening. Artikkelen er blitt tolket som Konvensjonens demokrati-artikkel, fordi den understreker barn og unges rett til innflytelse og medbestemmelse i samfunnets beslutningsprosesser generelt - den handler om barns og unges deltagelse i alle spørsmål som vedrører dem, i hjemmet, såvel som i skolen, i nærmiljøet og i andre samfunnsspørsmål.

FNs barnekonvensjon har uttrykkelig slått fast at statenes ansvar for å virkeliggjøre denne artikkelen ikke skal avhenge av økonomiske ressurser. Komiteen har framhevet visse områder hvor det er særlig viktig at barn får delta i beslutningsprosessen. Dette gjelder avgjørelser innen samfunnsplanlegging, såvel som beslutninger på lokalt nivå i kommunene, samt beslutninger og planlegging som gjelder den enkeltes hverdag. Artikkelens utviklingsaspekt som innebærer at barnets meninger skal tillegges vekt i forhold til alder og modenhet, stiller store krav til samfunnet. Barnas ekspertise må sammenholdes med annen kompetanse og tillegges behørig vekt i samsvar med barnets alder og modenhet. Rettighetene gjelder alle barn som er i stand til å gi uttrykk for en mening eller preferanse, dvs. selv meget små barn.

Når barn befinner seg i en marginalisert livssituasjon blir det særlig viktig at de får gitt uttrykk for sine ønsker og behov. For at barn skal bli hørt kreves det hjelp til fortolkning av deres utsagn. Dette gjelder ikke minst i de mange enkeltavgjørelser som fattes på vegne av mindreårige. Forholdene reguleres allerede i Barneloven, i Barnevernloven og i prosesslovgivningen. Likevel blir ikke det enkelte barns synspunkter et selvsagt og tungtveiende hensyn under sakens gang. Barns adgang til å bli hørt hindres både av en restriktiv bruk av lovverket, manglende bruk av Barnekonvensjonen og et foreldet syn på barns kompetanse.

Retten til å uttrykke sine meninger er et av Barnekonvensjonens mest framsynte og viktigste budskap, men det er ikke en forpliktelse for det enkelte barn. Å la barnet komme til orde med sin oppfatning av en vanskelig livssituasjon og sin bekymring for framtiden, må aldri forveksles med å flytte ansvaret for valg av alternativer over på barnet. Det må aldri være tvil om hvor ansvaret for avgjørelsen ligger.

Barn og unge trenger voksnes støtte for å kunne hevde sin rett når det gjelder innflytelse på beslutninger som vedrører dem. De trenger også vesentlig information som er tilpasset deres alder og modenhet. For å sikre et kvalifisert skjønn i avgjørelsesorganene, må det være tilgang på fagfolk med kunnskap om barn. Videre er det nødvendig med talspersoner eller tolker som kan gi barn hjelp til å forstå sakskomplekset og bidra til å målbære barnets mening, samt formidle vesentlig information tilpasset enkeltbarnets alder og modenhet. Barnet må bli informert om hvilke konsekvenser deres valg kan få, og når resultatet av saksbehandlingen avviker fra barnets klare ønsker, må dette begrunnes tydelig og aldersadekvat. Barnekonvensjonen krever at andre enn foreldrene selv utvikler strategier og metoder til å kunne være de yngre barns representanter, for eksempel profesjonsutøvere innen ulike samfunnsområder. Bare gjennom målrettet innsats kan det sikres at det enkelte barn oppnår sin rett til å blir hørt og derved få sitt beste ivaretatt gjennom å bidra til sakens opplysning.

Mindreårige kan i enkelte situasjoner ha et særlig behov for juridisk eller annen bistand. Dette behovet ivaretas i meget liten grad og medvirker til mangelfullt samsvar mellom Barnekonvensjonens forpliktelser både i forhold til prinsippet om medvirkning og prinsippet om barnets beste. Egne lovfestede rettigheter for barn og nødvendig representasjon for å ivareta disse, vil kunne bidra til å sikre at barnet ikke forsvinner under saksbehandlingen i domstolene eller i forvaltningen.

Artikkel 12 innebærer et radikalt syn på barnet; barn og unges eget syn på tilværelsen skal synliggjøres og tas hensyn til, men barneperspektivet preger i alt for liten grad norsk rett og forvaltning. Nyere kunnskap hvor barn anses som kompetente individer avspeiles foreløpig ikke i forvaltning og rettsapparat i Norge i dag.

Anbefaling 8

For at intensjonene i Barnekonvensjonen skal kunne realiseres, må staten ta et ansvar for at det skjer en endring av praksis og holdninger til barns kompetanse når det gjelder spørsmål som angår deres liv. Dette gjelder både i norsk rett og forvaltning.

Anbefaling 9

Norsk lov må bringes i samsvar med intensjonene i Barnekonvensjonen, slik at alle barn får en lovfestet rett til å bli hørt før det fattes beslutninger av inngripende karakter, selv om de ikke har fylt 12 år.

Barnets beste

Intet annet internasjonalt dokument inneholder en artikkel eller paragraf med et slikt omfang som uttrykkes i Barnekonvensjonens artikkel 3. Her slås det fast at barnets beste skal komme i første rekke i alle tiltak som vedrører barn. Prinsippet skal tolkes slik at det gjelder all offentlig og privat håndtering av beslutninger om barn og unge, og omfatte alle vurderinger og beslutninger som gjøres på de ulike nivåer i samfunnet hvor barn berøres på en eller annen måte. Ikke bare på det familierettslige område, men også i trafikkplanlegging, kultur, fritid, medienes påvirkning, utdannelse, samt barnets helse og generelle velferd, mangler det fortsatt mye på en almen bevissthet om denne forpliktelsen både hos politikere og i offentlig administrasjon.

Også før Barnekonvensjonen ble en realitet, har prinsippet om barnets beste eksisteret i norsk rett og forvaltning. Hensynet til barnets beste skal være veiledende i all saksbehandling, og avgjørelser skal fattes etter en konkret vurdering av hva som er til barnets beste. Det ligger fortsatt en stor utfordring i å innarbeide prinsippet om barnets beste i praksis.

Fordi Barnekonvensjonen selv ikke gir svar på hva som til enhver tid kan anses for å være barnets beste, må de nasjonale regler gjennom forarbeidet og andre retningslinjer gi nødvendig veiledning med hensyn til hvordan barnets beste skal fortolkes innen for det aktuelle område. På den måten får beslutningsmyndighetene nødvendig og påkrevet kunnskap, samtidig som det presiseres at det eksisterer en forpliktelse til å handle i forhold til hva som gavner det enkelte barn best.

For å kunne vurdere barnets beste må barnet selv gis mulighet til å fremføre sine synspunkter, slik at deres synspunkter blir en nødvendig del av skjønnsgrunnlaget. For å tilgodese barnets beste må dets meninger avveies i forhold til alle andre relevante argumenter. Å ikke bli hørt og forstått eller selv forstå i spørsmål som gjelder eget liv, kan virke ødeleggende på barnets utvikling.

Anbefaling 1

Det må legges til rette for at Konvensjonsbestemmelsene brukes aktivt som rettskilde.

Nasjonale lover må gjennomarbeides grundig, slik at de både formelt og i praksis harmonerer med Barnekonvensjonens intensjoner.

Anbefaling 4

Det er nødvendig med fokus på statens ansvar for hvordan barnets beste kan ivaretas bedre i forbindelse med saksbehandlingen både administrativt og for domstolene.

Anbefaling 6

I saker der mindreårige er offer for en straffbar handling eller av annen årsak har vitnestatus, må det utarbeides rettsregler slik at hensynet til barnets beste avveies konkret i forhold til siktedes rettigheter og straffesakens krav til opplysning og bevis.

Et minimumskrav er tilføring av tilstrekkelige ressurser, slik at sakene kan gjennomføres uten forsinkelser, samt at det mindreårige offer får adekvat hjelp gjennom hele prosessen.

Vurderinger gitt av FNs Barnekomité

I årene 1994 og 2000 ble Norges nasjonale rapporter vedrørende Barnekonvensjonens status i vårt land behandlet i FN-systemet. I Komiteens oppsummering av Norges nasjonale rapport i 1994 ble det i avsnitt 24 bemerket:

...Komiteen foreslår også at parten kanskje bør foreta en ytterligere drøfting av spørsmålet om undervisning og helsetjenester for alle barn innenfor sin jurisdiksjon, for å sikre den samme standard for tjenestene i de ulike kommuner

Temaet ble igjen tatt opp i Barneombudets rapport til Komiteen i Genève i januar 2000 der problematikken rundt implementeringen av Barnekonvensjonen i Norge drøftes.

Komiteens behandling av Norges andre rapport

Komiteen har i sin behandling av Norges andre rapport gått inn i problematikken knyttet til gjennomføringen av Barnekonvensjonen i Norge. Den har, etter gjennomgang av den nasjonale rapporten, supplerende rapporter og etter de formelle samtalene med den norske delegasjonen, trukket sine konklusjoner som er formulert i 58 avsluttende merknader, datert mai 2000. Mange av disse gir støtte til Norges innsats, en del er kritiske.

Som vedlegg i "Barndom pågår" finnes komiteens merknader til Norges andre rapport.

Barneombudets oppsummering

Norge er foreløpig ikke i en situasjon der Barnekonvensjonens grunnsyn kan sies å prege alle avgjørelser som angår enkeltbarn eller grupper av barn. For å nå dette målet må det stilles krav til at alle som på en eller annen måte har ansvar for barn og unge, må legge forholdene til rette for at de rettigheter som følger av Barnekonvensjonen skal følges. Det er nødvendig med lovendringer, praksisendringer, kompetanseøkning og informasjon på alle nivåer i samfunnet. En grunnleggende forutsetning er et politisk grunnsyn som inkluderer aktiv bruk av barn og unges kompetanse og derved fremmer deres beste.

Å implementere Barnekonvensjonen er både en langsiktig prosess, som for en stor del handler om å endre holdninger og arbeidsmetoder hos voksne, i forskjellige sammenhenger på alle nivåer i samfunnet. Dessuten handler det om konkret endringsarbeid som kan gjennomføres umiddelbart, dersom nødvendige ressurser stilles til rådighet.

Barneombudets påstand er altså at Norge ikke har kommet langt nok når det gjelder å implementere Barnekonvensjonen - verken i lovverk eller gjennom praktiseringen av reglene i domstoler og forvaltning. Gjennom aktiv bruk at den lovfestede innsynsretten har Ombudet konstatert at det norske regelverket er for lite rettighetsorientert på barns vegne. Beslutningsprosessen bygger på utstrakt bruk av skjønn, etter retningslinjer og innenfor en administrativ praksis som er uoversiktlig for brukeren. Resultatet framstår ikke sjelden som uforutsigbart for den som berøres direkte eller indirekte. Saksbehandlingen er ikke lagt til rette for at barnet skal være deltager i avgjørelser om sitt eget liv. Barns unike kompetanse om sin egen livssituasjon, i alminnelighet og i kriser, brukes ikke. Heller ikke domstolene tar konsekvent "først og fremst hensyn til hva som gavner barnet best".

Utfordringen er fortsatt å forene Barnekonvensjonens krav om at barn og unge på den ene side skal ses som mer sårbare enn voksne og derfor ha adgang til særlig beskyttelse og støtte Ð og på den annen side skal sees som kompetente og ressurssterke individer med rett til å delta i beslutninger som vedrører dem og dermed ta ansvar for sine handlinger. Barnets totale situasjon både i forhold til nødvendig behovsdekning, særskilt beskyttelse og retten til selv å medvirke, men uten å bli pålagt hele ansvaret, må stå sentralt i all myndighetsutøvelse.

Skal vi oppnå framskritt i forhold til barns rettigheter må vi i tillegg til å trekke fram positive tiltak, utvise tilstrekkelig mot og selvkritikk. Vanskelige spørsmål må drøftes åpent og konkret i lys av de utfordringer hele det moderne velferdssamfunn står overfor. Land som har løst en rekke av de grunnleggende kravene som følger av konvensjonen, men som fortsatt er problematiske i andre deler av verden, har et særlig ansvar for å legge fram de uløste eller fortsatt vanskelige spørsmålene. Utviklingen i store deler av den vestlige verden har vist at velferdsstatens verdivalg ikke alltid er forenlige med intensjonene i FNs konvensjon om barnets rettigheter.

Oppdatert: 02.05.2008 15:54