Hvordan følges barnekonvensjonen opp - FNs komité for barns rettigheter
Barneombudet har fått et spesielt ansvar for å følge med på at norsk rett og forvaltningspraksis er i samsvar med de forpliktelser Norge har etter barnekonvensjonen.
Hvem har ansvar for å følge opp barnekonvensjonen?
Barnekonvensjonen regulerer forholdet mellom stat og individ. Det betyr at det er norske myndigheter som er ansvarlig for å følge opp barnekonvensjonen. Konvensjonen forplikter ikke bare regjering og Storting. Også kommunene, fylkeskommunene og andre offentlige organer må handle i tråd med konvensjonen.
Hva kreves av myndighetene?
Barnekonvensjonens bestemmelser bruker begreper som at myndighetene skal "respektere" og "sikre". Dette innebærer både et krav til myndighetene om å avstå fra å handle og et krav til aktivitet.
For det første må myndighetene avstå fra å foreta handlinger eller beslutninger som er i strid med konvensjonen. Det vil for eksempel være brudd på konvensjonen dersom fengselsmyndighetene utsetter et barn for umenneskelig eller nedverdigende behandling i strid med artikkel 37. Det vil også være brudd på konvensjonen dersom politiet diskriminerer et barn i strid med artikkel 2.
Men det er ikke nok at myndighetene passivt lar være å bryte konvensjonen. Myndighetene må også foreta aktive handlinger for å sikre barns rettigheter. Det følger av artikkel 4 i konvensjonen at norske myndigheter må "treffe alle egnede lovgivningsmessige, administrative og andre tiltak for å gjennomføre de rettigheter som anerkjennes i denne konvensjon." Det betyr at myndighetene må bruke ulike virkemidler, ikke bare juridiske, for å fullbyrde konvensjonen.
Det kan for eksempel være at man ser at dårlig organisering og koordinering innebærer at barn ikke får den hjelpen de trenger. Da må myndighetene se nærmere på hvordan man kan organisere tjenestene bedre. Økonomi er også et viktig virkemiddel for å realisere barns rettigheter - og myndighetene er forpliktet til å se hen til barnekonvensjonen når de vedtar budsjetter.
FNs komité for barns rettigheter
Til tross for at barnekonvensjonen kanskje er den FN-konvensjonen som har bredest tilslutning, er det mange barn som ikke får oppfylt sine rettigheter verden over. FN har nedsatt en komité som skal følge med på at barnekonvensjonen blir fulgt opp. Den heter FNs komité for barns rettigheter.
Rapportering til FNs komité for barns rettigheter
Komiteen behandler ikke klager fra enkeltpersoner. Oppfølgingen av enkeltland skjer ved at alle land som har ratifisert barnekonvensjonen skal rapportere til komiteen hvert femte år.
Rapportene skal inneholde oversikt over tiltak landet har vedtatt som får virkning for barn og unges rettigheter og en beskrivelse av framgang når det gjelder barn og unges muligheter til å nyte godt av disse rettighetene.
Rapportene skal være lett tilgjengelig for landets befolkning. Etter at myndighetenes landrapporter offisielt er behandlet i åpent møte mellom representanter fra regjeringen i det rapporterende landet og barnekomiteen, oppsummerer barnekomiteen sine bemerkninger og anbefalinger i et sluttdokument.
Anbefalningene fra komiteen er ikke juridisk bindende for landene og det følger ingen sanksjoner dersom et land ikke følger komiteens oppfordringer. Systemet bygger på politisk vilje, og det ligger en forventning om at myndighetene jobber for å følge opp anbefalingene i perioden mellom rapporteringene.
Norges første landrapport ble sendt til FN i 1993. Norges andre landrapport ble sendt i 1998, den tredje i 2003 og den siste vinteren 2008. Barn og unges stemmer var for første gang del av Regjeringens rapport i 2003.
I tillegg til den offisielle rapporten fra norske myndigheter, sender det sivile samfunn alternative rapporter som utfyller og kommenterer på myndighetenes rapport. I Norge har Barneombudet fått et spesielt ansvar for å følge med på at norsk rett og forvaltningspraksis er i samsvar med de forpliktelser Norge har etter barnekonvensjonen. Som et ledd i dette arbeidet, sender Barneombudet en egen rapport til barnekomiteen.
Det samme gjør Forum for barnekonvensjonen, et nettverk av ca 50 frivillige organisasjoner, interessegrupper og utdannings- og forskningsinstitusjoner som er engasjert i arbeidet med barn og unges rettigheter i Norge. De alternative rapportene belyser sprik mellom de ideelle hensikter nedfelt i lover og målsettinger og virkeligheten for barn og unge rundt om i landet.
Barneombudet og Forum for barnekonvensjonen er i ferd med å skrive sine supplerende rapporter til Norges fjerde landrapport. For mer informasjon om rapportering fra Norge og dokumenter, se her: rapportering til barnekomiteen
Generelle kommentarer fra barnekomiteen
I tillegg til å behandle rapporter fra enkeltland, gir FNs komité for barns rettigheter ut uttalelser om ulike temaer, såkalte "general comments". Kommentarene redegjør for komiteens forståelse av ulike artikler eller viktige temaer. Uttalelsene er ikke juridisk bindende, men gir et viktig bidrag ved tokningen av konvensjonen. Du finner de generelle kommentarene her.
General Discussion-day
Hvert år arrangerer FNs komité for barns rettigheter en diskusjonsdag i Geneve. Her samles representanter fra hele verden; fra organisasjoner, myndighetsrepresentanter, forskere og barn for å diskutere et tema. Det er vanlig at komiteen gir ut generelle anbefalninger, "recommendations", i etterkant av diskusjonsdagen.
Her finner du mer informasjon om tidligere arrangementer og årets diskusjonsdag.
Oppdatert: 10.09.2008 13:29
