Hva er barnekonvensjonen?

Barnekonvensjonen er en internasjonal avtale om barns rettigheter som norske myndigheter har forpliktet seg til å følge. Den gir barn grunnleggende rettigheter, slik som rett til beskyttelse, deltakelse, utvikling, helse og utdanning.

Konvensjonen gjelder alle barn under 18 år, uavhengig av kjønn, språk, religion, etnisk og sosial opprinnelse, funksjonshemming mv.

Bakgrunn
Barn er beskyttet av de samme menneskerettighetskonvensjonene som voksne. Likevel så man at barn ikke fikk ivaretatt sine behov og interesser. Derfor fikk man i 1989 en egen konvensjon som gir barn særlige rettigheter i kraft av å være barn.

I dag har nesten alle land i verden ratifisert barnekonvensjonen. Det er bare USA og Somalia som ikke har sluttet seg til konvensjonen. Samtidig er det mange land som har tatt reservasjoner til deler av konvensjonen. Norge ratifiserte konvensjonen i 1991.

I 2003 ble barnekonvensjonen tatt inn i menneskerettighetsloven. Det betyr at den gjelder i dag som norsk lov. Konvensjonen har også to tilleggsprotokoller, én om barn i væpnet konflikt og én om salg av barn, barneprostitusjon og barnepornografi. Norge har ratifisert begge tilleggsprotokollene.

Innhold i konvensjonen
Konvensjonen består av 54 artikler som beskriver de ulike rettighetene barn har. Man sier gjerne at konvensjonen har fire grunnleggende prinsipper; det er retten til ikke-diskriminering (artikkel 2), rett til deltakelse (artikkel 12), rett til liv og utvikling(artikkel 6) og at barnets beste skal være et grunnleggende hensyn i alle saker som berører barn (artikkel 3).

Det er også vanlig å dele konvensjonens artikler inn i ulike kategorier;

• Rett til beskyttelse - barn har rett til beskyttelse mot overgrep, vold, omsorgssvikt og utnytting.
  
  
• Rett til liv og utvikling - barn har rett til å få dekket grunnleggende behov som mat, helse og et sted og bo. Barn har også rett til å få omsorg, skolegang, fritid, lek og informasjon.
  
  
• Rett til deltakelse - barn har rett til å få gi uttrykk for sine meninger, få innflytelse i saker som angår dem selv og delta i organisasjonsvirksomhet.

Tradisjonelt har man også delt menneskerettigheter inn i to hovedgrupper; sivile og politiske rettigheter og økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter. Denne inndelingen ser vi i FNs to store menneskerettighetskonvensjoner.

Sivile og politiske rettigheter omfatter rettigheter slik som rett til liv, frihet fra tortur, rett til rettferdig rettergang, rett til privatliv, familieliv og trosfrihet. Eksempler på økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter er retten til tilfredsstillende levestandard, utdanning og helsetjenester.

Inndelingen betyr ikke at én type rettighet er viktigere enn andre. Menneskerettighetene må ses som et hele - noe også FNs barnekomité har understreket gjelder for barnekonvensjonen.

Artikkel 4 påpeker imidlertid at graden av oppfyllelse av økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter vil måtte avhenge av landets tilgjengelige ressurser. Her står det "Når det gjelder økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, skal partene treffe slike tiltak i størst mulig utstrekning innenfor de ressurser de har til rådighet, om nødvendig innenfor rammen av internasjonalt samarbeid."

Det betyr at myndighetene er forpliktet til å gjøre det som er mulig innenfor de ressurser de har til rådighet. Det kan derfor stilles større krav til en rik nasjon som Norge når det gjelder for eksempel tilgang til helsetjenester enn hva man kan kreve av et fattig land.

Det er krav om at myndighetene må gjøre det de kan "i størst mulig utstrekning" - det betyr at de må kunne vise at de har gjort det som har vært mulig. Myndighetene kan med andre ord ikke skjule seg bak at man ikke har ressurser hvis man ikke har vist politisk vilje til å gjøre det som er mulig.

Oppdatert: 26.05.2009 17:10