Rapporteringsprosessen

Til tross for at barnekonvensjonen kanskje er den FN-konvensjonen som har bredest tilslutning, er det mange barn som ikke får oppfylt sine rettigheter verden over. FN har nedsatt en komité som skal følge med på at barnekonvensjonen blir fulgt opp. Den heter FNs komité for barns rettigheter.

Rapportering til FNs komité for barns rettigheter
Komiteen behandler ikke klager fra enkeltpersoner. Oppfølgingen av enkeltland skjer ved at alle land som har ratifisert barnekonvensjonen skal rapportere til komiteen hvert femte år.

Rapportene skal inneholde oversikt over tiltak landet har vedtatt som får virkning for barn og unges rettigheter og en beskrivelse av framgang når det gjelder barn og unges muligheter til å nyte godt av disse rettighetene.

Rapportene skal være lett tilgjengelig for landets befolkning. Etter at myndighetenes landrapporter offisielt er behandlet i åpent møte mellom representanter fra regjeringen i det rapporterende landet og barnekomiteen, oppsummerer barnekomiteen sine bemerkninger og anbefalinger i et sluttdokument.

Anbefalningene fra komiteen er ikke juridisk bindende for landene og det følger ingen sanksjoner dersom et land ikke følger komiteens oppfordringer. Systemet bygger på politisk vilje, og det ligger en forventning om at myndighetene jobber for å følge opp anbefalingene i perioden mellom rapporteringene.

Norges første landrapport ble sendt til FN i 1993. Norges andre landrapport ble sendt i 1998, den tredje i 2003 og den siste vinteren 2008. Barn og unges stemmer var for første gang del av Regjeringens rapport i 2003.

I tillegg til den offisielle rapporten fra norske myndigheter, sender det sivile samfunn alternative rapporter som utfyller og kommenterer på myndighetenes rapport. I Norge har Barneombudet fått et spesielt ansvar for å følge med på at norsk rett og forvaltningspraksis er i samsvar med de forpliktelser Norge har etter barnekonvensjonen. Som et ledd i dette arbeidet, sender Barneombudet en egen rapport til barnekomiteen.

Det samme gjør Forum for barnekonvensjonen, et nettverk av ca 50 frivillige organisasjoner, interessegrupper og utdannings- og forskningsinstitusjoner som er engasjert i arbeidet med barn og unges rettigheter i Norge. De alternative rapportene belyser sprik mellom de ideelle hensikter nedfelt i lover og målsettinger og virkeligheten for barn og unge rundt om i landet.

Men prosessen er mer enn rapporter fra myndigheter og barneombud. Til sammen tar rapporteringsprosessen gjerne 2 år, og involverer bl. annet muntlige høringer.

Oppdatert: 01.02.2010 12:52